Enhver tid har sine helter, og enhver tid har sine komikere. For meg og for mange andre nordmenn har det for det meste handlet om engelske komikere, av årsaker som ikke er helt åpenbare.
Den gangen NRK var enerådende på etermediefronten, var det ganske strenge regler for hva sendingene skulle inneholde. Det lot til at et stykke frisk underholdning alltid måtte balanseres med et tungt kunnskapsprogram. En dose John Cleese tilsvarte en time om skolesituasjonen i Bangladesh etter flomkatastrofen, og ledelsen i kringkastingen var trygge på at de fleste hadde fjernsynet på hele tiden det var sending. Sendingene startet forøvrig med Ettermiddagsnytt rett før Barne-tv, og sluttet omtrent klokka elleve, så det var ikke mer enn drøye fem timer uansett.
Vi hadde noe som het Komikveld på onsdagene, det vil si en halv time med humor midt i uka. That’s it. De virkelige kremseriene, derimot, de gikk på lørdagene. På første halvdel av syttitallet kom det til å handle om John Cleese og hans presise, utspekulerte og likevel lett absurde humor. Knut Lystad og Lars Mjøen var tungt inspirert av den britiske humoren, og de holdt på i radio en god stund før den uforliknelige Trond Kirkvaag kom med på laget. NyNytt var så engelsk som man kunne få det på norsk. For den del, Fleksnes var opprinnelige en britisk serie som ble kjøpt og oversatt – og jeg har hørt skumlerier om at de doble fustasjopphengsforkoblerne egentlig var en britisk sketsj. Syttitallet peaket med Yes, Minister, som gikk over i Yes, Prime Minister ved inngangen til åttitallet. Presisjonen i de verbale fintene og den komiske timingen kunne her beskrives som kirurgisk, men jeg var egentlig for ung til å virkelig kunne verdsette denne byråkratisatiren da den kom (jeg har riktig- nok skaffet meg hele serien i nyere tid).
Likevel ble den første del av åttitallet fullstendig eid av Not the Nine O’Clock News. Mel Smith og Griff Rhys-Jones på lag med Rowan Atkinson var et dreamteam, forsterket med vakre, superintelligente Pamela Stephenson (som sluttet som komiker og ble psykolog) og av og til med merkelige Chris Langham. Det var en serie der alle aktørene lyste, og flere senere superstjerner ble avlet frem. Smith & Jones gikk videre til å perfeksjonere sketsjeshow-genren, Rowan Atkinson gikk videre til å bli sin generasjons innovative ikon. Han er forresten ikke uten utdannelse han heller; han er sivilingeniør, utdannet ved Oxford. Studentrevyene fra Oxford og Cambrigde var en gang hoved-leverandør av komiske talenter til BBC.
Det var sent på en fredag da jeg ble sittende å se på første episode av Black Adder. Jeg smilte og humret litt, og jeg ante en air av råskap og kompromissløshet i humoren. En touch av rock’n roll. Det første, vantro latterbrølet kom da Rowan Atkinsons usle og tufsete karakter kapper hodet av kong Richard III fordi han tror han er en hestetyv. Den triumferende replikken “that’ll teach you” satt som en kule. Etter det ble ingenting det samme.
Humoren var som sagt rå. I tillegg inneholdt serien et hav av referanser til engelsk historie, frydefullt forvrengte og usannferdige, mange av dem.
De absurde sarkasmene ble gjentatt til døde på nerdefestene, og preger språket mitt den dag i dag. “You ride a horse less well than another horse.” Sublimt. Siste episode toppet alt som før var vist. Antallet dødsfall og mord gjennom hele episoden ville vært høyt selv for en hardkokt actionserie, men når den uheldige Black Adder ble satt i en sinnrik og sadistisk torturstol helt på slutten av episoden, tok vi det som en selvfølge at han kom til å bli reddet. Vi tok feil.
Den første serien om Black Adder ble ikke den helt store suksessen. Selv om noen av oss ble svært så begeistret og Rowan Atkinson ble alminnelig kjent som Storbritannias dyktigste komiker, var og ble det en smal kultserie. Likevel klarte serieskaperne og Atkinson å mase seg til å lage en serie nummer to. I piloten til den første serien, var Baldrick dum og Black Adder slu. Nå fant de ut at dette kanskje hadde vært den beste ideen hele tiden.
Enter lord Blackadder. En sleip adelsmann i dronning Elizabeth I’s aller innerste krets. Nedlatende og selvsikker, med en evig strøm av finurlige sarkasmer flytende fra den smale munnen i det velpleide skjegget. En “ny” Baldrick gjorde også sin entré, enfoldig inntil det retarderte, skitten og fæl og stygg. Bare lord Percy Percy var uforandret, for dummere enn sin forgjenger i den første serien gikk det knapt an å få ham. Tim McInnerny het skuespilleren, og han sa fra seg rollen i de senere seriene fordi han ikke ville bli sittende fast i én type rolle. Hugh Laurie overtok og karrieren hans later ikke til å ha bli skadet av noen runder som Blackadders idiotiske venn.
Fra dette tidspunktet var Blackadder (nå skrevet i ett ord) en suksess, og Rowan Atkinson ble superstjerne. Han hadde null interesse for å reise til USA og prostituere talentet sitt der; han mente at BBC betalte nok, desstuen var han ikke fremmed for noen reklameoppdrag slik at han kunne vedlikeholde sin samling av sportsbiler.
Serie tre gjorde det ganske så skarpt, men det var serie fire som skulle gjøre Blackadder til en nærmest legendarisk komediekarakter. Her møter vi trioen i skyttergravene under første verdenskrig, og den absurde humoren har langt på vei måttet vike for en besk og hard antikrigssatire. Du kan demonstrere til du fryser deg blå, danse rundt og stikke blomster i geværmunninger eller skrive pasifistiske bøker, blogger eller pamfletter. Ingen klarer å drive budskapet om krigens iboende dårskap, galskap og ondskap bedre hjem enn disse seks eminente fortellingene fra den første, lange meningsløse krigen. Siste episode er et kullsort klimaks og en regelrett paradeforestilling for Rowan Atkinson, som på dette tidspunktet har blitt en habil skuespiller også.
Hva har mannen ellers gjort? Bortsett fra en liten rolle som en parodi på seg selv i Mel Smiths festlige The Tall Guy, har han for det meste jobbet med prosjekter som burde ligge under hans verdighet. Mr. Bean var en suksess som Atkinson rent moralsk fortjente, men etter min mening kan selv ikke den beste slapstic komme opp mot mannens verbale talent. Atkinson stammer forresten. Men det gjør ikke karakterene hans. Noen av de artige ordblomstene er faktisk blitt til fordi han strever med enkelte ord og lyder.
Det siste han har foretatt seg er film nummer to om agenten Johnny English. Atkinson er briljant og klarer både å fremføre overlegen slapstic, perfekt timede replikker og attpåtil gjøre English til en overbevisende og livaktig karakter. Synd at manuskriptene suger, så det blir aldri det helt store.
Det står ikke noe dårlig til i engelsk komedie for tiden heller. Karer som Simon Pegg, Ricky Gervais, Noel Fielding og Julian Barratt ser til at vi får både høy kvalitet og nye innfallsvinkler, og ikke minst mange gode latteranfall. Det er publikum det er feil på, de som eter opp den ene realityserien dummere enn den andre istedet for å dyrke sin intelligens med god komikk. Ja, jeg mener faktisk at man blir smartere av å se på kvailitetskomedie, det har noe å gjøre med å stimulere hjernevinningene.
Men jeg tror ikke vi har sett Rowan Atkinson peake enda. Han er uansett komikeren for min generasjon. Selv om det både er lov til og anbefalelsesverdig å sjekke ut fortiden og følge med i nåtid og fremtid, så er det med komikere som musikk: Vi liker best det som treffer oss i de årene vi er lettest å forme.
