”Dette bandet er tufta på en del verdier. Det ene er at musikken skal ha et “større enn livet”– uttrykk. ”
9. november 2012 gikk Aurora Noise av stabelen i Kulturhuset i Tromsø. En konsertaften med tung, tung, mørk og svart rock. Øverst på plakaten stod Satyricon, et av de mest legendariske og seiglivete band i historien om norsk black metal. En historie som er dekket på alle bauger og kanter, så det er ingen grunn til å gå igjennom den nå. Vi bare konstaterer at black metal har gått fra å være demonisert og relativt obskurt til å bli den største norske musikkeksporten noensinne. “Virkelig” fikk en liten halvtime med Frost, trommeslageren i Satyricon, der vi snakket om black metal, fansen, Satyricon og andre mer eller mindre relaterte emner.
Satyricon er jo ett av de lengst levende black metal-bandene i Norge. Hva er hemmeligheten bak suksessen?
– Vi er jo her fordi vi har pasjon for musikk. Og vi beveger oss fremdeles fremover og er kanskje mer kreative nå. Dette bandet er tufta på en del verdier. Det ene er at musikken skal ha et “større enn livet”– uttrykk. Vi prøver å skape noe som i seg selv ikke skal tjene noe annet hovedformål, det skal være selve uttrykket som gir en opplevelse som i kraft av seg selv kan hensette folk i en egen sinnsstemning. Det andre er at vi hele tiden skal bli bedre på det vi gjør – være nyskapende. Høste av erfaringer for å bli flinkere som musikere, komponister og produsenter.
Black metal-fansen er jo kjent for å være svært dedikerte, ja så til de grader at utenlandske tilhengere tar norskkurs for å kunne forstå tekstene. Da skjønner man at musikken gjør et veldig sterkt inntrykk.
– Ingen tvil, uttrykket er sterkt nok til å påvirke på folk den måten. Det som vi har opplevd er jo ikke en verden som har utviklet seg slik som media har oppgitt. Vi har fokusert på å skape kunst så godt vi klarer det, vi er pasjonerte musikkelskere, og som en del av et stimulerende miljø så har vi virkelig gjort det beste ut av situasjonen. Vi har blitt inspirerte, og vi har selv sett at vi har det i oss å kunne lede an, og på et eller annet punkt ble det helt logisk å ta det steget fullt ut og vie oss til det. Det er ikke sånn at vi har tatt masse grep for å bli likt, vi har ikke søkt å vinne folks gunst. Men de har kommet til oss, og når folk har tilnærmet seg oss på en meningsfull måte, via oppmerksomhet til musikken og uttrykket vårt, så har vi kommet dem i møte ved å være informative.
Det har skjedd en utvikling innenfor det litt trange begrepet black metal. Jeg føler at flere band, deriblant dere og Dimmu Borgir, har blitt mer symfoniske.
– Jeg opplever Dimmu Borgir og Satyricon som motsetninger. Dimmu Borgir er for meg i et veldig svulstig musikalsk univers. Men for all del, de er utrolig dyktige på det de gjør. Satyricon har i årevis vært mer rock’n’roll-orientert, snarere enn melodisk metal-orientert. Sånn sett er vi nærmere det originale black metal-uttrykket, eller røttene til denne sjangeren. Det dreier seg i hovedsak om smak og behag. Men Dimmu Borgir og Satyricon opplever jeg som to motsetninger innenfor metalverdenen.
Når det gjelder Satyricon har det vært utrolig lite kontroverser sammenlignet med andre black metal-band, og det som har vært er vel strengt tatt medieskapt?
– Det er kanskje fordi vi har hatt et bestemt formål siden dag en, og det er å lage så bra musikk som mulig. Satyricon er et instrument for musikk. Vi har et kunstnerisk uttrykk, et veldig sterk, heftig og ekstremt sådant. Det er det det dreier seg om. Satyricon er ikke til for å skape kontroverser for å komme i media. Vi jobber beinhardt for det vi oppfatter som livsverket vårt. Da søker man ikke masse oppmerksomhet for helt andre ting.
Det må være en fysisk utfordring å være trommeslager i Satyricon, det lar seg vel ikke kople med dop og drikking før og etter giger?
– Man må være skjerpa og ha relativt hard selvdisiplin, ellers vil jeg påstå at det er umulig. Jeg bruker masse tid på å forberede meg, og jeg må være målrettet i hele livsførselen min, ellers får jeg det ikke til. Dette er livsprosjektet mitt. Så jeg gir det den respekten, oppmerksomheten og disiplinen som trengs. Black metal-sjangeren gir veldig store rom for kreativitet. Den er åpenbart basert på mørk tematikk og mørke stemninger. Det er en hard og ekstrem uttrykksmåte. Men det er også en sjanger som har en veldig stor musikalsk frihet. Hvordan man velger å løse det for å få fram stemninger har vært veldig åpent, og man har sett at band har utfoldet seg mye friere her enn i andre sjangere. Sjangeren stiller allikevel store krav til utøverne. Sjangeren skal utføres enten med en stor grad av seriøsitet eller en stor grad av attitude, eventuelt en kombinasjon. Satyricon har hele tiden kombinert attitude og musikalsk arbeid og disiplin. Det betyr at man må innrette livet sitt etter det. Man må på en måte gjøre seg selv til et arbeidsverktøy i bandets tjeneste.
Hva lytter Frost til hjemme i sofakroken når du ikke er i studio eller på veien?
– Jeg øver så mye nå at black metal er noe jeg lever og ånder for, jeg puster black metal i timevis hver dag. Så det er godt å lytte på noe annet når jeg er hjemme, det gjør meg mer fokusert når jeg er på plass bak trommesettet. Jeg liker å lytte til noe som gir meg følelsen av dyp avslapning for å kunne hente meg inn igjen. Det gjør noe med kropp og sjel som gir distanse til en tung arbeidsdag. Fra tid til annen syns jeg det er kult å sette på gammel grim metal-musikk. Jeg synes det er inspirerende å høre på gammel Black Sabbath, Deep Purple og Led Zeppelin. Etter hvert har jeg også blitt veldig inspirert av sen 60-talls- og tidlig 70-talls rock og hardrock-trommeslagere. Måten de jobbet på med sin tids muligheter og virkemidler er inspirerende for meg.
Satyricon om fem år?
– Det kan hende vi holder på med det vi gjør i dag, eller at vi har tatt nye radikale grep. Den skiva vi holder på med nå føles utrolig bra og viser et helt nytt Satyricon, det gir meg troen på at uansett hva som venter oss framover, så er det bra ting. Vi har Satyricon som en kanal for å utvikle oss musikalsk og spirituelt. Satyricon har gitt livene våre et meningsfullt innhold. Så jeg har god tro på at vi er bedre enn noensinne om fem år, og at vi fremdeles lager innovativ black metal, eller kanskje holder vi på å lage en ny skive som har et helt annerledes musikalsk uttrykk. Det får tiden vise.
Dermed er vår tilmålte tid ute. Vi takker pent for intervjuet, ønsker lykke til og vandrer ut i vinterkulden for å komme i stemning til kveldens konsert. Men det er en helt annen historie.
