Å bli sett er et av våre viktigste behov som menneske.
Årsaken til at folk oppretter en profil på Facebook er mange. Jeg skal ikke gi meg inn på å analysere det her og nå. Men siden Facebook er et såkalt sosialt medium, vil jeg anta at kontakt, og det å føle at man tilhører en verden der ”alle er” er en av hovedgrunnene til at så mange velger å bruke nettstedet.
Ikke så forskjellig fra de grunnene man sannsynligvis vil oppgi som viktige i det sosiale livet for øvrig. Mennesket er et sosialt vesen som ønsker å uttrykke seg, bli sett og hørt. I dagens digitale samfunn er nettsteder av ymse slag blitt like vanlige kontaktforum som nærbutikken og samfunnshuset var for ikke mange år siden. Fremdeles treffes folk på jobb, på trening og i andre sammenhenger der man har opparbeid et fellesskap via en hobby eller gjennom samfunnsengasjert arbeid. For mange er det en selvfølge å holde et høyt aktivitetsnivå, og i tillegg holde seg oppdatert gjennom sosiale medier. ngenting galt med det, så lenge man har kapasitet til å følge løpet, og holde seg fast i det store, alltid snurrende samfunnshjulet.
Tendensen er imidlertid at stadig flere av ulike grunner havner, om ikke i grøfta, så i alle fall litt på siden av veien, i vårt aktive og effektive samfunn. For en del av disse, kan nettsteder som Facebook fylle et behov for sosial kontakt de ellers ikke er i stand til å ivareta. Spørsmålet om dette er en sunn utvikling lar jeg henge i lufta, men argumentene kan man som alltid finne i begge retninger. For eksempel er det fint at folk som ikke kommer seg ut i det ”virkelige livet”, har en mulighet til å kommunisere med andre, og føle at de har en tilhørighet til andre mennesker og kan følge med på det som skjer i bygd og by, og til og med vite hva ens venner til en hver tid bedriver. Men selvsagt kan man også snu denne påstanden og få til svar at ved å følge med i hva som skjer uten å kunne ta del i det, vil man lett kunne få en følelse av utilstrekkelighet og mindre verdi som menneske fordi man jo allerhelst ville vært delaktig i samfunnet på samme måten som det ser ut til at ”alle andre” er.
Hvem alle disse andre er tenker vi like lite på når vi nå sitter som voksne og føler oss uttafor, som vi gjorde da vi som barn maste oss til goder og utvidede utetider fordi dette var noe ”alle andre” hadde. Mennesker er, grunnleggende sett, ikke så forskjellige som det noen gang kan synes. Selv de mest vellykkede i blant oss har ting de sliter med, er redd for, og opplever situasjoner der de føler seg ukomfortable eller truet. Men blant de som ikke makter et arbeidsliv eller en sosial hverdag, er dessverre en følgesykdom tap av selvtillitt.
I det siste har det vært fokusert mye på ”verdighet”. Kronprinsparet har engasjert seg og dratt land og strand rundt for å samtale og motivere. Alle skal ha rett til et verdig liv. En flott tanke, og et enda bedre engasjement. Se, for eksempel: www.facebook.com/Globaldignity. La oss håpe det nytter, for det er faktisk slik at vi som mennesker har akkurat lik rett til et verdig liv enten vi sitter på samfunnets topp, halter på siden av veien, eller befinner oss i grøfta. Vi er alle mennesker som på et eller annet vis ønsker å bli sett for den vi er.
Så kanskje er det vårt viktigste motiv for vår bruk av nettsteder. Kanskje er det ikke bare å ha kontakt med omverden, og følge med i hva som skjer av stort og smått som er viktig, men rett og slett et behov for at noen skal se oss som en hel og verdig person. For vi vet at det å bli sett er et av våre viktigste behov som menneske, enten vi er små eller store, og da menes sett i betydning av hele mennesket – ens vesen, ytringer og verdiforankring.
Kanskje kan Facebook og andre nettverk bidra til at vi ser hverandre i positiv betydning, og bidra til å holde oss oppreiste på en tung dag da vi ellers ville gjemt oss for omverden. Slik sett kan nettsteder på sitt beste kanskje fungere som en slags sosial medisin. Men, nettaktivitet kan også være avhengighetsskapende, og gjøre at noen blir så hekta på nettbruk at de blir mindre i stand til å ivareta normale sosiale relasjoner i det virkelige liv.
En ting er i alle fall sikkert; har man ingen å diskutere med i sin nærhet, og brenner inne med en masse tanker og meninger, ja, da kan man bare klikke seg inn på Facebook og starte diskusjonen der!
