Re-integrering i samfunnet handler om at samfunnet stiller krav til deg på lik linje med andre mennesker.
Virkeligs viktigste oppgave i et rusomsorgsperspektiv er ikke nødvendigvis å sikre selgeren økonomisk. Det er også å synliggjøre narkosykdommen som sprer seg som en epidemi blant våre barn. I tillegg har et møte med en virkeligselger den funksjonen at du som kjøper får en unik mulighet til å se inn i øynene på et menneske som det norske samfunnsmaskineriet har forsøkt å gjemme bort for deg.
Helsekø er et merkelig fenomen. Det ser ut til at om du har betalingsevne kan du få silikonpupper på dagen, ny hofte på torsdag og øyelokkirurgi før sommeren er omme. Er du så uheldig at din sønn blir narkosyk, risikerer du i hovedsak å se han i en hel del helsekøer. En uendelig rekke utmattende seigpining for din alvorlig syke sønn og familien.
Det har vært mer snakk enn handling på rusbehandlingsfeltet også i den rødgrønne irrgangen. God rusbehandling handler om å kunne slå til når den syke er motivert for å la seg behandle. Ikke en måned eller tretten etterpå. Dette vakum av håpløs ventetid fører til ytterligere overdoser, kriminalitet og død. Mulig det er en morbid tanke, men det kan se ut som at det er en politisk løsning: Bare vi venter lenge nok…
Det er dessverre en sannhet at det ikke vinnes politisk gunst på å kjempe de svakestes sak. En politiker stigmatiseres også ut fra hvilke saker hun velger å kjempe for. Det er slik at man heller vil være lavererente-Jensen og høyblokk-Larsen enn narko-Jensen eller hore-Larsen. I Tromsø ser det ut til at det politiske landskapet også preges av dette, til tross for at vi har gode eksempler på det motsatte. Jeg er av og til rykende uenig med Jonas Stein Eilertsen og Marie Fangel i deres politiske fremstøt, men jeg omfavner deres mot til å tale det lille menneskets sak, og tørre å sette vanskelige saker på agendaen. De siste; autanasisaken, eiendomsskatten og sprøyterom.
Mens din sønn venter på hjelp til å komme seg ut av sin sykdom selger han kanskje magasinet du holder i handa. Dette gjør han også som en sosial øvelse. Han har fått muligheten til å møte verden på en verdig måte, der han tjener ærlige penger. Denne forsmaken på det ”normale” liv stiller krav til selgeren. Vi forventer av våre selgere at de står opp om morran, forsøker å se skikkelig ut og tenker nøye gjennom hvordan man oppfattes av potensielle kjøpere. Høflighet, hygiene og redelig veksel av penger og ord er et krav samfunnet automatisk vil stille til deg den dagen sykdommen er ute av kroppen, og det virkelige livet tar til.
Derfor er verdighet et nøkkelord. Det vil si at om du i all din godhet og beste tanke gir selgeren ekstra penger, er du med på å slå hull i den tynne isen han vandrer rundt på. Tigger en virkeligselger skal du avvise han, fordi: Den turen han nå er ute på handler om at han er i ferd med å re-integreres i samfunnet. Han selger en ærlig vare, og det forventes at han utøver denne jobben på lik linje med en hvilken som helst arbeider som er på jobb. Du ville vel ikke stikke en ekstra 50-lapp i handa på en blomsterhandler på torget, ville du? Gjør vi dem til tiggere, disrespekterer vi den verdigheten de forsøker å tilkjempe seg.
Må du allikevel gi et ekstra bidrag; inviter en virkeligselger på middag. Det kan være et møte som kan endre hele din egen forståelse av menneskelig likhet, toleranse og empati.
I dette nummeret av Virkelig har vi vårt fokus på barn, og har møtt blant annet Ståle Luther på Barnehuset. Vi har fått en unik historie fra døveskolen og vi møter Stig som har erfaringer fra et liv som er fremmed for de fleste av oss. Våre spaltister raljerer i spaltene sine også i denne utgaven. Visste du at Kristin Spitznogle har tilbrakt store deler av sitt liv i kirken og at Doktor Størmer hater festivaler?
01.06.2009
Eirik Junge Eliassen
Konstituert redaktør
