Jeg tenker ofte på alt det vonde jeg har påført mine nærmeste. Det tar tid å rette opp. Men jeg er på rett vei nå.
Eirik Vingen Henriksen (37) har et yrkesliv bak seg som fisker, sjåfør og industriarbeider, men han har også store hull i sin CV. Hull som stammer fra år da han ikke var arbeidsfør. At han nå er tilbake i jobb med støtte fra NAV, er det beste som har hendt han på mange år, forteller han. – Det å ha en jobb å gå til er veldig viktig for meg, og det øker livskvaliteten betraktelig. Jeg kan si det sånn at for meg er det et lykketreff å kunne fungere så bra at jeg kan gjøre en jobb, sier Vingen.
Sånn har det ikke alltid vært, for ikke mange år siden så livet helt annerledes ut. Han havnet på kjøret og ble etter hvert avhengig av opiater. Hullene i CV-en hans stammer fra denne tiden. Til å begynne med klarte han å jobbe, mens han skjulte sitt misbruk, men etter hvert ble det umulig. – Jeg trakk meg selv fra jobbene før jeg ble oppsagt, og utad ga jeg alltid en eller annen forklaring som at det var dårlige arbeidsforhold, dårlig betalt og så videre. Det var nok de som skjønte den egentlige grunnen, men sjøl syns jeg at jeg kom fint unna med løgnene mine, forteller Eirik. – Og løgner ble det flere av etter hvert. Når du er misbruker, er det så mye å skjule, og du roter deg hele tiden inn i løgner, til sist vet du knapt selv hva som er sannhet. En misbruker er aldri til å stole på, sier Eirik alvorlig.
Men hvordan ble du misbruker, vil jeg vite, og venter å få en historie om dårlig barndom, vanskelige foreldre eller problemer i skolen? – Men, nei, det er nesten sånn at jeg kan si heller tvert imot, svarer Eirik. – Jeg ble ikke misbruker på grunn av problemer verken hjemme eller blant venner. Min barndom var god, og jeg har verdens beste foreldre og søster. Jeg var bare nysgjerrig og søkte spenningen som lå i det å ruse seg. Og jeg hadde penger som ga meg mulighet til å kjøpe det som var tilgjengelig. Jeg hadde prøvd forskjellige greier og hadde kontroll, helt til jeg fikk min første heroinrus, da tenkte jeg bare: Dette er min rus, dette vil jeg ha mer av! Jeg ruset meg i fem dager og hadde det fantastisk, men så ville jeg holde opp. Jeg hadde ingen anelse om at abstinensene jeg fikk kunne være så grusomme. Og da var det jo bare en ting å gjøre, få tak i mer stoff for å slippe unna helvete. Så da var det gjort. Fem dager, og livet mitt var blitt et rushelvete som det skulle ta meg år å komme ut av, forteller Vingen.
– Jeg var en ”hjemmenarkoman”, satt hjemme og ruset meg uten at mine foreldre visste noen ting. Gamle venner trakk jeg meg vekk fra, jeg visste at jeg kunne komme til å misbruke deres vennskap, så jeg holdt meg bevisst unna. Sjøl om jeg gikk på heroin i åtte år var jeg aldri en innbruddsnarkoman. Det, og at jeg ikke ødela for vennene mine, er jeg glad for i dag. Men det er klart at jeg gjorde mange dumme ting og såret dem jeg er aller mest glad i. Dessverre er det sånn at den verste støyten har mine foreldre måttet ta, sier Vingen. Han forteller at han etter å ha kommet så langt at han fortalte foreldrene om sitt misbruk, ikke var i stand til å håndtere den tilliten som ble gitt han. – Jeg glemmer aldri den morgenen jeg gikk ned på kjøkkenet der foreldrene mine satt med morrakaffen, og sa de fryktelige ordene: ”Jeg er sprøytenarkoman”, sier Eirik Vingen. – Foreldrene mine fikk sjokk, de hadde ikke ant at det sto sånn til med meg. Moren min er ei handlekraftig dame, så når det største sjokket hadde lagt seg, var hun klar for å sette inn tiltak. Vi diskuterte hvordan jeg med deres hjelp kunne klare å komme meg ut av rusavhengigheten, og jeg fortalte at mye handlet om penger, at jeg hadde opparbeidet meg stor gjeld som jeg trengte hjelp til å betale. I dag er det forferdelig å tenke tilbake på at jeg utnyttet foreldrene mine når de bare ville hjelpe. For selvfølgelig gikk pengene jeg fikk av dem til mere dop, sier Vingen. Eirik er tydelig ukomfortabel når han forteller om denne tiden og sier at det er noe han fremdeles sliter med, alle svikene han ga foreldrene sine, og alle løgnene. – Jeg kan selvfølgelig unnskylde meg med å si at jeg var syk, for det var jeg jo, men det holder likevel ikke. Først nå er jeg kommet så langt at jeg har søkt hjelp for å bearbeide dette som plager meg så enormt. Jeg har bestemt meg for å takke ja til å gå i terapi for å få en bedre forståelse av hvordan jeg kunne gjøre dem jeg er aller mest glad i så mye vondt, og hvordan jeg kan reparere tillitsforholdet. Det er så viktig for meg at de en dag kan bli fullstendig trygg på meg og stole på meg igjen. Først da kan jeg legge ting helt bak meg, sier Eirik stille.
Men tilbake til Eiriks historie. Livet med dopet ble vanskeligere og vanskeligere, og til tross for foreldrenes vilje og evne til å hjelpe, raknet det gang på gang. Først da sviket hans ble oppdaga, forsto han at det var opp til han å gjøre noe med livssituasjonen sin, og det måtte skje før han ødela tillitsforholdet ytterligere. – Jeg fikk plass på Sigma Nord og var der i 10 uker. Der traff jeg ei jente, og vi fikk et forhold. Det var egentlig ikke bra for meg, for jeg ble så opptatt av forholdet at jeg ikke klarte å følge opplegget på Sigma så bra som jeg kunne gjort. Likevel husker jeg sterke episoder fra oppholdet som nok startet en prosess i meg. Som da foreldrene mine og søsteren min ble trukket inn i behandlingen, og vi skulle liste opp positive og negative ting i forholdet til hverandre. Jeg hadde bare positive ting å si om dem, men for dem hadde det etter hvert tårnet seg opp en lang liste med negative ting som gikk på min person. Det var tøft for meg å få høre i klare ord, men fremdeles var det ikke nok til at jeg klarte å holde meg borte fra rusen. For selvsagt sprakk jeg da jeg kom ut. Man kommer ut til ingenting, ikke noe ettervern, og da har man ikke store sjanser, sier Eirik Henriksen.
– Flere nedturer til tross, jeg hadde startet jobben med å komme meg tilbake til meg selv og til samfunnet, og alene og uten penger ble det stadig vanskeligere å finansiere forbruket og holde det gående. I en desperat situasjon en jul hvor jeg jaktet på stoff, var det plutselig helt umulig å få tak i noe. Det eneste jeg kunne få kjøpt og som jeg hadde nok penger til, var to tabletter med Temgesic (forløperen til Subutex). Det ble min begynnelse til slutten på misbruket, for jeg opplevde at det kunne hjelpe meg. Så da jula var over, gikk jeg til fastlegen min, ba om å bli satt på Temgesic og lovte å levere rene prøver. Legen hørte på meg, og ga meg en mulighet som jeg grep. Senere kom jeg inn i LAR og fikk gå over på Subutex, og det tar jeg fremdeles. Selvfølgelig ønsker jeg en dag å kunne klare meg også uten det, og etter hvert som livet mitt kommer mer og mer på riktig spor, vet jeg at den dagen kommer nærmere, sier Eirik.
– I dag har jeg det bra, og til tross for enkelte tunge dager, er jeg utrolig takknemlig for de mulighetene jeg har fått. Det å ha en jobb å gå til, treffe folk hver dag, og se at jeg mestrer både jobben og det sosiale, er helt avgjørende for at jeg nå føler at jeg har et godt liv. Jeg har vært med i et prosjekt gjennom sosialkontoret som heter ”Tilbake til jobb” som støtter arbeidstreningen jeg har her på virkeligkontoret, og nå nylig er jeg blitt med i NAV sitt Kvalifiseringsprogram. Gjennom dette programmet får jeg hjelp til å takle hverdagene, både i jobb og på det mer personlige plan ved at jeg må lære meg å ta ansvar for livet mitt, også økonomisk. Jeg er virkelig glad for den hjelpen jeg får og gleder meg veldig til at jeg skal få gå på fotokurs takket være støtte fra NAV. Drømmen er en dag å kunne fungere i en vanlig jobb. Hva det blir, vet jeg ikke, men jeg har veldig lyst til å lære meg fotografering, og dersom jeg er heldig og dyktig, er det jo ikke umulig at jeg en dag kan finne en jobb hvor jeg får brukt de kunnskapene jeg vil få ervervet meg, sier Eirik engasjert. – Lenge har det vært ett skritt fram og to tilbake, men nå føler jeg at det går sakte, men sikkert fremover, og det kan jeg i stor grad takke jobben her på huset for, samt det at jeg nå får den støtten jeg gjør gjennom NAV. Nylig fikk jeg muligheten til å være med på et møte som ble holdt i Stavanger for alle gatemagasinene i landet. Det ble en stor opptur for meg, der opplevde jeg å bli tatt på alvor for den jeg er som menneske og ressursperson, og kunne med min erfaring gi råd og være til hjelp og nytte for andre som jobber med det samme som meg. I tillegg lærte jeg mye, blant annet om det å takle situasjoner som kan oppstå når man jobber med mennesker, men også mer praktiske ting som jeg har nytte av i mitt daglige arbeid. For første gang på mange år kjente jeg at jeg ble tatt imot som en person som i seg selv har verdi og respekt, og den følelsen er det viktig for meg å holde fast ved, sier Eirik Vingen.
Man skulle tro at det var problematisk å jobbe i Gatemagasinet Virkelig, hvor han daglig møter folk som representerer et liv han har kjempet seg bort fra. – Nei, jeg føler meg veldig trygg her og har blitt gitt tillit og ansvar som jeg ikke vil skusle bort. Jeg synes det er helt greit å møte rusavhengige. Men det fremkaller forskjellige følelser i meg, det må jeg innrømme. Noen ganger blir jeg sint fordi de kaster bort livet sitt og piner seg sjøl, men andre ganger kan jeg selvfølgelig kjenne draget mot det som var godt med rusen. Men jeg synes aldri synd på de rusavhengige, det kan jeg ikke tillate meg, for da blir jeg svak. Sånn sett må jeg være litt egoistisk, sier Eirik.
Redaktør Eirik Junge Eliassen har vandret på siden av Vingen i over et år. – Jeg erfarer at Vingen har en mellomromskompetanse som er svært nyttig for oss i Virkelig. Det står respekt av at han tør å jobbe blant sine egne spøkelser, der han bokstavelig talt møter seg selv i døra hver dag. Vingen er et at de mest åpne, viljesterke og samvittighetsfulle mennesker jeg har møtt, og han kan gjøre ut av livet sitt hva han vil. Jeg har slutta å tenke på at Vingen en gang var heroinist. Det er ikke lenger et tema. Vi reiser sammen på møter, det eneste som skiller oss er toalettveska. I min ligger Pinex mot skallebank, i Vingens ligger Subutex mot opiatsug, sier Eirik Redaktør.
Eirik Vingen synes det er godt å komme tilbake til et normalisert liv. – Som misbruker mistet jeg lysten på å drive med ting som interesserte meg før, men nå har jeg tatt opp igjen gamle hobbyer, sånn som data, i tillegg til at jeg som før nevnt er blitt skikkelig engasjert i det med fotografering. I det hele tatt, ting går seg til, men det er dager da jeg kjenner en skjelving i magen, en redsel for at noe skal gå galt igjen. Det er den følelsen, du vet, av at ting noen ganger kjennes for bra, sier Eirik alvorlig. – På vanskelige dager hjelper det å tenke på onkelungen min, han er en skjønn gutt som jeg er utrolig glad i. Jeg føler et ansvar overfor han og vil at han skal kunne stole på onkelen sin. Når han blir større, skal jeg selvsagt fortelle han om mine feilsteg, men ennå er han for liten.
Eirik har ingenting imot å være åpen om fortid og nåtid. – Jeg har gode erfaringer med å være åpen om problemene mine. Det er fint om folk spør om ting de lurer på, da får man en dialog, og det er bra. Selv merker jeg at jeg tenker mer på andre nå, og det er hjelp til selvhjelp, for det fører ofte til at jeg får gode tilbakemeldinger. Støtte fra familie og venner er viktig. Selv har jeg ei god venninne som backer meg opp, i tillegg til foreldrene og søsteren min som jo har støttet meg hele veien. Som sagt, jeg tenker ofte på alt det vonde jeg har påført dem, det tar tid å rette det opp. Men jeg er på rett vei nå. Jeg har bedt om unnskyldning, og det er alt jeg kan gjøre, i tillegg til selvfølgelig å holde meg rusfri. Så får tida vise om det er nok til å bygge opp ny tillit, slik at de jeg er glade i en dag kan stole fullt og helt på meg. Jeg vet i alle fall at jeg har begynt å stole på meg selv, og det må da vel være en god begynnelse, avslutter Eirik Vingen Henriksen.
Foto: Eirik Junge Eliassen
