Snart er det sommer! Smak litt på det ordet. Sol, utepils, softis og damer så lettkledde at Storgata virker som en to kilometer lang mykpornofilm. Hva annet trenger man?
Jo, man trenger perfekt popmusikk! Man trenger Nick Lowe.
Denne engelske hedersmannen har siden 1976 trillet perle på perle ut av ermet, men har han fått den anerkjennelsen han fortjener av de store masser? Så langt derifra!
Verden er blodig urettferdig, og det har vi tenkt å gjøre noe med. Ja, så menn!
Vår mann startet i gruppen Brinsley Schwarz 1969, et band som hovedsaklig spilte country og blues-rock. Lowe forlot bandet i 1975 og startet Rockpile sammen med Dave Edmunds (også en hedersmann og helt!). I 1976 ga han ut singelen “So it Goes”, den første utgivelsen på legendariske Stiff Records, en label hvor han også ble nærmest en husprodusent, og på cv-en står blant annet The Damned, Elvis Costello og Dr. Feelgood.
I mars 1978 kom hans første soloalbum “Jesus of Cool” ut på kredible Radar Records, et album som – før utgivelse i USA – måtte bytte tittel til “Pure Pop for Now People” for ikke å støte sarte amerikanere. Noen ting forandrer seg aldri.
Og du store alpakka, for et brillefint stykke musikk dette er!
Det perfekte lydsporet til late, varme sommerkvelder. Intet mindre. Fra herligheten starter med “Music for Money” til avslutningssporet “Heart of the City”, er skiva en parademarsj av strålende låter og finurlige tekster, gjennomsyret av kølsvart humor. Som for eksempel den nydelige perlen “Marie Provost”, hvis tekst handler om en fallert skuespillerinne som dør i hjemmet sitt, og deretter blir spist av hundene sine! “She was a winner who became the doggies dinner!” Hoho! Jøje meg, de lager ikke eksentriske engelskmenn som dette lengre.
For ikke å snakke om “I Love the Sound of Break- ing Glass”, “Little Hitler”, “So It Goes”. Herre, min hatt! Jeg kan ramse opp alle elleve sporene, for det finnes nemlig ingen gymsokker her. Og det er ikke noe man kan si for ofte i disse dager. At skiva i tillegg klokker inn på sympatiske 37 minutter, skal heller ikke brukes mot den. Tvert imot.
I 2008 kom “Jesus of Cool” ut i en deluxe-utgave på Proper Records med en bonusdisk som inneholder enda flere gullkorn, og den utgaven anbefales noe så inn i hampen! Intet møblert og sivilisert hjem er komplett uten minst ett eksemplar av denne.
Den godeste Mr. Lowe har siden debuten gitt ut et titalls studioalbum hvor det siste, “The Old Magic”, kom ut i fjor, og mannen låter fremdels uforskammet vital til å være en herre på 62 år.
I en verden full av talentløse døgnfluer er det forbasket betryggende å vite at det finnes slike artister der ute. Det er jo nesten så man får tilbake troen på menneskeheteten.
Men bare nesten.
