Jeg sitter ved et høyt bord ved en av byens mange kafeer. Jeg snakker med en mann, han er i midten av livet, og jeg har møtt ham flere ganger nå. Han forteller om sitt liv som pårørende til en psykisk syk søster.
Vi har alle disse tingene fremfor oss, yoghurtbegre, kaffekopper, vannglass, vafler, mat. Jeg ser bare øynene hans. Jeg hører bare fortellingen hans. Da jeg møtte ham for litt siden, sa han at han var så sliten. Kunne vi sette oss et rolig sted? Jeg skjønner at det er noe tungt, noe som er vanskelig å snakke om. Han forteller at han var en ung gutt da hans søster ble syk, han var bare 12 år. Han var 12 år, og den som var rede til å ta på seg ansvar. Rydde opp, ta vare på, passe på. Vi snakker om hvordan roller kan tildeles i en søskenflokk, den snille er ofte den som bærer det tyngste ansvaret på sine alt for små skuldre. Den flyktige som ikke ønsker å forholde seg til de vanskelige tingene. Den syke som har mistet oversikten. Som har et uttømmelig behov for støtte og hender å holde i.
Han er midt i et kaos. Hans søster har flyttet hjem til deres mor, som er en eldre kvinne. Hun flyttet sørfra, og det var ingen som tok kontakt med familien på forhånd. Ingen leger, ingen behandlere spurte om de var klare for dette. De våkne nettene, bekymringene, smerten. – Jeg har satt så mye av mitt eget liv til side, sier han. Det er egne barn, familie, jobber en gjerne skulle satset mer på, studier. Hele livet har en tatt hensyn og hjulpet. Behovet er så stort, og det blir lagt til familien. Søsteren har bytta ut hvem som har stått som nærmeste pårørende etter hvem hun har vært minst sint på. – Jeg overtok barndomshjemmet vårt, sier han, – og det var heller ikke enkelt.
Den onde tausheten har preget denne mannens liv. Vi snakker om våre felles erfaringer med å vokse opp med noen nær deg som er syk. Han sier at ofte er det ikke de lange, uttømmende fortellingene en har behov for å formidle til omverden. Det er mer det å kunne gå bak de enkle mekaniske diagnosene. – Jeg må vite, sier han, – at når jeg forteller om min søster må jeg kunne få en resonans hos den andre. Mitt uttrykk må kunne tas imot. Intet mer.
Hvorfor er det så vanskelig å snakke om hva en selv gjennomgår når en søster eller en bror er syk? Det er skamfullt fordi det ikke skal prege en, det skal ikke gi ringvirkninger. – Alle vi pårørende går rundt i verden som smertebærere, sier min venn. Det er virkelig til å kjenne igjen, det gir en resonans i meg. De nære i nettverket sliter seg ut av smerte og av kjærlighet. I dette kaoset som det syke familiemedlemmet ofte klarer å skape, mister en fokus. Ens eget liv må settes på vent, det er andre ting som er viktigere nå, det er alltid andre ting som er viktigere. Det kan være trusler om vold eller selvmord, penger som er borte, eller mennesker som skal gjøre ditt søsken vondt. Det er alltid så mye å ta tak i. – Man tvinges inn i et mønster som ung, sier mannen, – og på det viset blir man en slags selvoppfyllende profeti. Han klarer ikke mer i dag. Klarer ikke å sette sitt eget liv bort for å kunne ta vare på søster og mor. Så kommer ambivalensen snikende. Tenk om noe skjedde? Noe farlig, noe som ikke ville være bra? Han husker den siste tvangsinnleggelsen som smertefull og vanskelig å håndtere – for alle sammen. Hvem skal ta vare på hans mor, som trenger hjelp selv? Og hvem skal hjelpe hans andre, friske søster med sin kreftsyke mann? Hvem skal strekke seg, hvem skal lukke øynene for egne løfter, og hvem skal være tilgjengelig på telefonen døgnet rundt?
– Livet er tidvis som en gordisk knute, sier man-nen og ser på meg med det blå blikket. Den lar seg ikke løse opp og er en knute som ligger i brystet, og verden lukker øynene for knuten. Jeg kommer på et intervju jeg leste for flere år siden i Tidsskrift for Den norske legeforening (10. april 2003). Det var Grethe Horn Mathismoen som sto frem som pårørende til en psykisk syk sønn, og snakket om hvordan innvirkning hennes sønns sykdom fikk på hennes liv. Hun forteller i dette intervjuet hvordan sykdommen kom som et sjokk på henne og familien. Etter innleggelser ble den voksne sønnen skrevet ut til mor og far. De visste ikke hva de skulle gjøre, og engstelse kom til å prege deres hverdag. Innskrivelser og utskrivelser uten oppfølging.
Man blir uendelig sliten av å bruke all energi natt og dag på å hjelpe, alltid være på vakt. Til slutt kommer pårørende til et punkt da de ikke orker mer. Mange blir sykmeldte, sakker akterut i arbeidslivet og ender opp med uføretrygd. Det var det som hendte meg, sier hun.
I det samme intervjuet, sier Mathismoen noe om den manglende forståelsen rundt henne, blant kollegene på sykehuset hun jobbet på: …Jeg ble slått i bakken av likegyldigheten jeg ble møtt med. Psykisk sykdom rammer jo alle. Ingen går fri, så hvorfor kan man ikke løsne på tankene for hverandre? Min venn ved kafebordet denne vårdagen forteller det han ikke kan fortelle der ute i verden, på jobben eller i møte med andre mennesker. Han har først begynt å snakke om dette med sin andre søster for et år siden. – Noe skjedde da, beretter han, noe skjedde inne i meg. Det var som om livet ble lettere. Jeg kunne ha noen å dele dette med.
