George (49) er borger av byen vår. Han lever blant gatefolket i Tromsø. De tre siste årene har du sett han med en bunke ”Virkelig” under armen. Etter en dramatisk bilulykke mangler han en skulder.
Han er en av svært få mennesker uten norsk pass som har kommet gjennom det trange nåløyet for å bli Virkelig-selger. Han har vært her lenge, leier en leilighet i Tromsø, og skulle ønske at han kunne ta vanlig arbeid, men flere omstendigheter har ekskludert ham fra arbeidsmarkedet.
Mistet sin far
Gheorghe Vornicu (49), eller George som vi kaller han, er født i byen Iasi. Byen er en av de største i det nordøstlige Romania. En by med om lag 350.000 innbyggere. Han tilhører ingen etnisk rumensk slekt, og er med dette en helt vanlig rumensk EU-borger. – Jeg er eldst av syv brødre. Pappa døde da jeg var 13 år. På denne måten ble jeg far for mine egne søsken. Vi var svært fattige, og måtte flytte på oss for at mamma kunne ta jobb på en trefabrikk. En elendig betalt jobb, som gjorde at jeg ikke fikk mye skolegang. Jeg måtte jobbe for å forsørge mine søsken. Det var beinhardt. Jeg jobba som avløser på flere gårder for en slant og ingenting, forteller George.
På jakt etter arbeid
Fattigdommen var tøff, og i 2006 dro George mot Spania for å jobbe på en geitefarm i fire år, men den spanske økonomien ble for tøff og George måtte bevege seg nordover i Europa etter jakt på arbeid. – En kjenning av meg hadde et snekkerfirma i Ålesund, og på denne måten havna jeg i Norge. Etter en tid der var det ikke lengre bruk for meg, og jeg satte kursen nordover. Med bare en skulder har jeg noen begrensninger, og det ble ikke lett å få jobb her. Kulde er dessuten medvirkende til at den ødelagte armen ikke virker i det hele tatt. Det er ikke knokler i skulderen, og den henger utenpå kroppen kun i utslitte leddbånd, sier George.
Bilulykken
En vanlig kjøretur med onkelen skulle bli skjebnesvanger for George. Onkelen døde i ulykken, men George overlevde mirakuløst. – Jeg lå i koma i to måneder, og livet hang i en tynn tråd. Det er ikke det at det er så smertefullt i dag, men jeg kan knapt bevege armen. Jeg er plaget av infeksjoner i det som er igjen av skuldra.
Glad i Tromsø
– Jeg lager ikke noe bråk og prøver å være så høflig jeg kan. Jeg liker Tromsø-folk. De er hyggelige mot meg. “Virkelig” har betydd mye for meg. Jeg selger nok ikke så mange magasiner som en norsk rusbruker, men det blir til et lite krypinn og mat slik at jeg overlever her. Det får meg til å føle meg nyttig på en annen måte enn å tigge. Jeg er redd for å bli deportert, og håper på en fremtid i Tromsø. Det er ingenting igjen for meg i Romania,
sier George. “Virkelig” har fått bekreftet historien om at når Georges mamma ble dødssyk, måtte han selge huset for at hun skulle få behandling. – Jeg kan ikke reise tilbake dit. Det er ingenting der for meg, både på grunn av handikappet og det gjennomkorrupte samfunnet, sier George, som benytter anledningen til å takke Tromsøs befolkning som tar godt vare på ham.
