Det er få mennesker som kan se tilbake på livet sitt og si at de har gjort alt helt perfekt riktig. De fleste har sikkert noe som skulle vært usagt, mener byråd Kristoffer Kanestrøm, som bærer på en hemmelig drøm.
Virkeligs fotostudio en ettermiddag i januar:
– Snu deg litt hit! Litt dit! Se i kamera!, roper fotograf Trine entusiastisk til en noe malplassert modell. Byråd for helse og omsorg, Kristoffer Kanestrøm, er overtalt til å kaste slipset. Byrådet ser noe forfjamset ut når journalisten foreslår å bruke vindmaskin, lik Carola i ”Fångad av en stormvind”. Det er hektisk stem-ning, og den noe tilknappede Kanestrøm har mistet kontrollen. Som om han var med i en episode av ”Skjult kamera”. Blitslamper piper og blinker, fotografen og hennes assistenter gir ordrer. Han er under tungt skyts allerede.
– Du ser litt stiv ut. Beveg deg!, sier fotografen. Byråden gjør dansetrinn han sannsynligvis aldri har gjort før, mens blitslampene skyter mot han. Han ser ut som en forskremt asylsøker som har satt sitt første skritt i nordnorsk kramsnø. Han forstår at han er på feil banehalvdel, og drømmer sikkert om sitt kontors trygge stillhet. Kanestrøm gir etter. Han begynner å le. Ansiktet sprekker opp i glede. Gutteaktige bollekinn avslører at han har både sjarm og glimt i øyet, mens han hopper rundt på studiogulvet som en kanin. Et videokamera her akkurat nå ville avslørt at politikeren på ytre høyre kunne hatt en sidekarriere som komiker.
– Dette er litt annerledes, kvekker Kanestrøm, mens han etter ordre prøver å lage liv i bildene. Byråden svetter, og avslører at en godt betalt arbeidsdag ikke gir rom for tredemølla. Han hopper og snurrer, mens han skakker på hodet og kikker over brillene.
– Er det noen som har sagt at du egentlig ser snill ut?, spør fotografen. Kanestrøm trekker på det. – Nja, puster han i nok et kaninhopp til ære for fotografen. Så er det hele over. Bildet av den stive og korrekte byråden krakelerer. Han er en gladgutt. Journalisten gliser. Målet er nådd. Kanestrøm er dratt ut av sin egen komfortsone, og har bydd på seg selv – før intervjuet har begynt. Et godt utgangspunkt for Virkeligs eksperiment.
Har Kanestrøm en personlig side, og vil han i så fall dele av denne? Hvem er han egentlig?
Det hadde seg slik at en koalisjon mellom Høyre, Venstre og Folk Flest vant valget i Tromsø i 2011. Den unge Kristoffer var som Folk Flest, og ble etter et folkevalgt mytteri kaptein på ei fattigslig skute. Skuta for helse og omsorg. Kaptein Kanestrøm (28) er på en måte en slags innvandrer. Fra Tromsdalen, der det tidlig var samiske bosetninger. Han kom ikke over brua før i voksen alder, og slo seg ned på Tromsø. Vi håper at vi har tatt godt imot ham, gitt ham omsorg og verdighet. Det er nå borgere av øya får som fortjent, med Kaptein Kanestrøm ved roret.
Hvordan var kommunestyrets julebord? – Nja, sier Kristoffer høflig. Vi kommer tilbake til det. Til det og til den hemmelige drømmen.
Nerd eller kul
Kristoffer vokste opp sentralt i Tromsdalen på åttitallet. Han gikk alle skolene der. Han var en flink elev. Det sies at hvis han først gjorde noe, så gjorde han det skikkelig. – Jeg var en blanding av nerd og kul, jeg tror jeg gikk godt i lag med de fleste på min alder. Jeg ble fort samfunnsengasjert, forteller Kristoffer.
Om idrett
Det ble ikke de store resultatene på idrettsbanen som ung, til tross for at han sprang mila på Midnight Sun Marathon for om lag 15–20 kilo siden. – Da var jeg stolt, sier Kristoffer. Som barn var han observert sammen med lagkamerater på fotballbanen, men da i diskusjon med dommeren, på sidelinja. – De andre fotballguttene skjønte fort at fotball ikke var min ting, ler Kanestrøm.
Om et gryende politisk engasjement
Han har ikke arvet sitt politiske ståsted. Bestefaren satt i Tromsø Arbeiderpartis styre, og han er ganske sikker på at foreldrene har lagt inn stemmeseddelen til fordel for Ap i alle år. – Jeg fikk tenke mine egne politiske tanker, som ble formet tidlig gjennom tv-debatter. Det var i Carl I. Hagens stor-hetstid, han kunne svare enkelt på spørsmål andre politikere svarte komplisert på, sier Kristoffer. Dette fikk den unge Kanestrøm sansen for, eller for å sitere ham helt korrekt på TUIL-dialekten sin; ”djævelsk” sansen for.
Carl Ivar Hagen ble Kanestrøms politiske forbilde, og er det muligens i dag også. – Jeg har fortsatt stor respekt for ham, og for det han har bygget opp. Det er selvfølgelig synd at han har fått slutten klussa til, sier Kanestrøm.
Slik en annen fikk begynnelsen som byråd klussa til? – Jeg skjønner hvor du vil hen, ja, jeg kjenner meg litt i slekt med ham. Presset fra media og ting jeg kunne vært foruten, sier Kristoffer.
Er det forskjell mellom politikeren Kanestrøm og personen Kanestrøm? Tar du ting personlig? – Godt spørsmål. Jeg prøver å skille mellom privatperson og politiker. Det er klart at når det har vært ekstremt trykk på meg som det har vært et par ganger, går det inn på meg personlig på et vis, noe annet ville være feil å si. Det er et menneske bak politikeren. Havner man under medietrykk, mister man litt styringen, akkurat som en film som bare ruller – du har nesten ingen innvirkning på handlingen. Ja, det går inn på meg. Det kan smerte meg personlig. Jeg har lært utrolig mye av dette. Jeg har i perioder vært ung og uerfaren, spissa budskapet og ønsket å ”klinke til” med uttalel-ser. Det jeg sa for ti år siden vil jeg nok trekke på smilebåndet av i dag. De fleste har vel vært ung og radikal på en eller annen måte. Med tiden mode-rerer de aller fleste seg, også jeg har vært gjennom dette, sier Kristoffer.
I 1997, som fjortis, meldte Kristoffer Kanestrøm seg inn i ungdomsdelen av partiet han 15 år senere skulle representere i Tromsøs byregjering.
– Jeg tror mine foreldre i begynnelsen egentlig ikke trodde jeg var så dedikert til politikken og høyresiden, de ristet nok noe på hodet og trakk litt på smilebåndet, forteller Kristoffer. Familiens hytte i Tromvik blir åsted for mang en politisk diskusjon for Kristoffer og familien. De ble etter hvert enige om at de var uenige. Slik lever familien den dag i dag – i politisk vennlig kakofoni, sies det.
”Klinket til” med demonstrasjon
Et par år etter kunne vi bevitne en ung politiker ”klinke til” sammen med sin kamerat og tidligere politiske rådgiver Bjørn Gunnar Jørgensen i en ensom demonstrasjon utenfor det gamle gjestgive-riet ved Tromsdalselva. Med håndtegnede plakater demonstrerte de mot det norske asylinstituttet.
– For å si det sånn, så ville jeg ikke stilt opp på den måten i dag. Det var et utslag av ung overivrighet, selv om jeg fortsatt mener at det bør være opp til den enkelte kommune å bestemme retningen i asylpolitikken lokalt. Vel, når det er sagt, skjønte jeg allerede som ganske ung at om man ville ha oppslag, måtte man dra på litt. Litt mer enn det man egentlig mente. For å bli sett, for å gjøre det interessant for media, sier Kristoffer.
Siden den gangen har han ikke endra mening, men det er en tydelig forskjell i ordbruk og retorikk etter det vi kan lese. – Streng, men rettferdig, er et godt motto for norsk asylpolitikk. Blir vi for løs-slupne glir det ut. Vi kan ikke gi fordeler til mennesker som får avslag og velger å bli i landet. Det er ikke rettferdig mot mennesker som får avslag og lovlydig reiser fra landet, sier Kristoffer Kane-strøm, som er vanskelig å sette fast på tematikken. Vi avdekker at Kanestrøm, til tross for en alvorlig mengde avisoppslag, ikke har noe i mot den enkelte asylsøker, men har problemer med det norske asylinstituttet. – Det er systemet som er problemet, skapt av norske politikere. Ikke menneskene. Overhodet ikke, men jeg ser også at ut fra måten jeg har uttalt meg på tidligere, kan det se ut som jeg har noe i mot disse menneskene, det er ikke slik, bedyrer Kanestrøm.
Ikke ønsket i menighetsrådet
Kristoffer bekjenner seg som kristen og har fått juling selv i Jesu fotspor. Den unge Kristoffer er aktiv i Tromsøysund menighet og vanker i kate-dralen fra postkortene. Han deltok i det frivillige arbeidet og ble etter hvert også medhjelper for konfirmantundervisningen og annet arbeid i menigheten. Den aktive Kristoffer ønsket å bidra ytterligere til det kirkelige og stilte til valg til menighetsrådet. – Det var ikke ønskelig å ha FrP-folk på lista. Jeg tok det som en mann, men fikk føle på at jeg syntes det var urettferdig. Kirkefolket dømte meg ut fra avisskriverier, ikke ut fra hvem jeg var eller mitt kirkepolitiske ståsted, forteller Kristoffer. I dag er han i posisjon her også, da riktig nok som varamedlem i menighetsrådet.
I forsvarsposisjon
Han føler ikke at han er i forsvarsposisjon så ofte, men han kan nok ikke bevege seg like fritt som andre folk. Det er ikke bare for Kanestrøm å samle gode venner for et fuktig lag på byen. – Jeg får ikke så mange kommentarer på gata. Om det skjer, er det stort sett hyggelig. Et klapp på skuldra. Ofte støtte, særlig når det har stormet i media. Folk er fine, sender tekstmeldinger og gir gode tilbakemeldinger. Selv om jeg har et generelt inntrykk av at FrP-ere oftere enn andre må forsvare sine politiske ståsteder, sier Kristoffer.
Er det fordi at FrPs fanesaker er lette for folk å ta stilling til, at det menes mye om FrP-ere? – Vel, det er nok mange som er redde for at partiet skal lykkes. Det er ikke slik at når FrP-ere samles, er det en forstokket forsamling av rasister som legger hodene sammen. Det er helt vanlige mennesker, trivelige folk. Folk som vil det beste for samfunnet. Vi er kanskje noe mere tydelig i noen saker enn andre partier. Tar du for eksempel innvandringspolitikk, har vi vært tydelige, og jammen ser det ut som om mange nordmenn er enige med oss i den saken, fastslår Kanestrøm.
Til hvilken pris
Kanestrøm i storm har ofte vurdert om det er verdt det, at det koster enormt mye å stå på for det man tror på. – Jeg har mange ganger vært så skita lei politikken at jeg har vurdert å droppe alt og finne meg en vanlig jobb, sier Kristoffer. Han har hatt vanlig jobb. Etter noen år med jusstudier, jobba han som nestleder i distribusjonen på postterminalen. Styrte postbudene i byen. Det sies at han også var svært serviceinnstilt i jobben. I stedet for å krangle med folk om pakken var kommet eller ikke, tok han gjerne kunden med bak i hyllesystemene for med selvsyn å finne ut at pakken ikke var kommet. Den sinte kunden gikk alltid derfra med et smil, sier en vi har snakka med.
Drømmen om hurtigruta
Kristoffer har siden han var barn drømt om å bli kaptein på hurtigruta. – Jeg tenker på det når det stormer. For et flott liv det hadde vært å stå på broa og kruse opp og ned langs norskekysten. Å kunne slippe å bekymre seg for media, bare være på sjøen, drømmer Kristoffer.
Han er alltid urolig når han vet det kommer et presseoppslag. – Jeg går bare hjemme og pumper, vet ikke hva jeg skal ta meg til. En helt grusom situa-sjon. Gruer meg til dagen etter og ønsker bare at klokka skal stoppe. Du føler at du er i et vakuum, og det tærer ekstremt på kreftene. Man forbanner seg selv for at man stikker seg frem. Sånn er politikken – uansett hva du gjør er det alltid noen som bruker kjeft, selv om det du gjør er bra. Opposisjonen leter etter ting å ta deg på sammen med media. Det er en utsatt posisjon, omtrent alle feil du gjør havner på første side i avisene, forteller Kristoffer.
Et demokratisk problem
Det stilles høye krav til politikere. De bør ha en plettfri fortid, alt kommer for en dag, men Kristoffer vet ikke helt om det er noe som kunne dukke opp og plette hans politiske liv. Han har ikke noe på rullebladet og har ikke skalla noen ned i fylla. Selv om han innrømmer at det er ting som skulle vært ugjort, kan han ikke komme på noe som skulle kunne bli en mediesak. – Det er klart, når man blir byråd, tenker man nøye gjennom livet, man bør helst ikke ha sneket på trikken engang. Ja, politikere skal være perfekte, det liker vi, uten å reflektere over at dette muligens er en svakhet ved demokratiet vårt. Politikere skal avspeile be–folkninga, men altså på samme tid ikke ha gjort noe galt eller sagt noe galt. Slik er ikke folk flest, mener Kristoffer.
Til de fleste medieredaksjoner kommer det ofte inn tips om Kanestrøm. Hva han har sagt, hvor han er, hva han har kjøpt og hvor han drikker øl. Det skjer ikke når Jens Ingvald Olsen i Rødt sier, gjør, kjøper eller tar en pils. – Jeg er klar over dette. Det er trist at folk som ikke kan ta oss eller meg politisk, prøver å sverte oss på annet vis, sier Kanestrøm.
Kanestrøms paradoks
Du er kongen over helsa og omsorgen vår og befinner deg på borgerskapsfløya, inne i varmen, og trolig er sånne som deg mest bekymra over aksjekurser. På den stolen du sitter nå, satt en mor i går og gråt over sin overdosedøde sønn, og på vei inn hit gikk du gjennom et rom fullt av russjuke. Folk som er avhengig av at du ratter deres tilbud tilfredsstillende. Har du noen gang sittet nederst ved bordet?
– Jeg tar poenget og skjønner hva du mener. En av grunnene til mitt engasjement er ikke bare innvandring. Det er også helse- og omsorgspolitikk. Det at jeg vil prioritere de svakeste, at de skal få det bedre. Derfor sa jeg da jeg ble byråd, at jeg ville besøke alle områdene som ligger under helse og omsorg, sånn at jeg i praksis vet hva som skjer i alle ledd. Jeg kan ikke sitte inne på rådhuset og tro at jeg vet eller kan. Jeg må vite. Derfor har jeg vært på sykehjem, rundt i hjemmetjenesten, besøkt rusomsorg, natthjem og tiltak. Jeg er oppriktig interessert i hverdagen til de som kommunen leverer tjenester til. Det er forferdelig frustrerende å vite at vi ikke har nok sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det er ikke noe gøy å kutte i støtten til Fontenehuset og til Gatejuristen, men når økonomien er som den er, har vi ikke noe annet valg. Vi kartlegger behov og gjør oss klar til et nytt budsjett, og prøver å sy sammen et tilfredsstillende budsjett som tilgodeser gode tiltak, men det er slik at det alltid vil være masse gode tiltak vi ikke makter å finansiere. Dessverre, sier Kristoffer.
Vil du klare å innfri det du gikk til valg på? Holde det du har lovet? – Det er for tidlig å oppsummere etter noen få måneder i posisjon hva jeg ikke kommer til å få til. Jeg håper og ønsker at vi prioriterer de svakeste. At vi får bygd et nytt sykehjem, og så videre. Vi må få jobbe, så vil det vise seg etter fire år hva vi har fått til. Da vil velgerne felle sin dom, men vi har de beste intensjoner om at alle i Tromsø skal ha det bra, uansett om du er direktør eller gategutt.
Politikk som arbeidsplass? Ler dere i kantina? – Har alle et godt forhold til hverandre? Stort sett, men jeg må innrømme at det finnes folk jeg har jobbet sammen med i åtte år i kommunestyret som ikke hilser på meg. Jeg tror at jeg selv omgås de fleste godt. Ytterst få har bestemt seg for at FrP-ere er forferdelige folk, men dette er ikke et problem for meg.
Forholdet til kommunestyret som helhet? Var det en vond dag da Rødt fremmet mistillitsforslag mot deg? AP, SV og Miljøpartiet stemte for. 16 stemmer for og 27 mot. Var det ikke kommunalt julebord den kvelden? For første gang i løpet av intervjuet blir Kristoffer Kanestrøm litt stille. Han ser i bordet, vet ikke helt hvor han skal begynne. Mannen er enda en gang litt ute av komfortsona si.
Byrådsleder Øyvind Hilmarsen sier om Kristoffer at han er en hardt arbeidende politiker som har imponert Hilmarsen mange ganger siden de startet samarbeid i byråd. Han er også en fyr som man kan stole på holder ord. At Kristoffer får godord fra mange og mye skryt for sitt arbeid. Vi som kjenner Hilmarsen vet at han sjelden lar seg imponere.
Therese
Arbeidstidsbestemmelsene for byrådet er fra-værende, men han har også tatt seg tid til kjærlighet. Therese deler hans politiske ståsted, men er på langt nær så aktiv i politikken. Therese legger ikke skjul på overfor Virkelig at hun synes Kris-toffer er fantastisk. Hun trenger en del omsorg fra Kristoffer på grunn av hennes epilepsi. Hun er åpen om det. Hun roser ham for dette og legger litt humoristisk til at det er flott å dele livet med en mann som gjør alt husarbeidet selv fordi han er perfeksjonist.
En politikers hverdag
Kristoffers kalender er like full som et byråds kalender skal være. Ikke kan han klage på lønna heller. Kristoffers skjorter er alltid ny-strøkne, og han har full kontroll, sies det. Dagene tilbringes i møter, e-post og telefoner innimellom. Rett som det er ringer det en journalist, og plutselig skjer det noe på en av kommunens enheter som gjør at han må legge ting til side. Journalisten ringer kanskje en gang til, og så går hele ettermiddagen på den saken. Når han omsider kommer hjem, ligger det nok en koselig bunke politiske utredninger og venter på byråd Kanestrøm. – Du kan aldri vite helt når du er ferdig. Jeg har tatt på meg et viktig verv, og da må man være tilstede, sier Kanestrøm.
Skrur du noen gang av telefonen? – Nei, den blir nok på.
Dårlig samvittighet overfor venner, familie og kjæreste? – Ja, jeg har det.
Ber du til Gud? – Ja, jeg ber. Det er en trygghet. Kanskje særlig når livet er vanskelig. Tro er noe jeg har kommet til i løpet av livet, men det kom tidlig. Jeg var interessert i samfunn og religion. Jeg føler en veldig trygghet i trua.
Når du skal ha skikkelig fri, hva gjør du da? – Jeg er glad i god mat. God mat på grill. Hele året. Veranda med tak over. Kanskje en film med fruen. Kobler helt ut da. Det er noe med denne drømmen om å være kaptein på hurtigruta. Det hender jeg reiser tur-retur Kirkenes fra Tromsø. På torsdags kveld – tilbake seint søndag kveld. To–tre ganger i året. Sitter bare der i panoramasalongen, halvsøvnig, og titter på havet. Da kommer jeg meg bort.
Er du kjip? Gjerrig? – Nei, jeg tror mine nærmeste oppfatter meg som raus. Jeg tror det.
Hvis du plutselig en dag skulle stå helt uten noe, og du fikk kun ta med deg tre ting videre i livet. Hva hadde det blitt? – Therese, sier Kristoffer. Han nøler ikke. – Når det kommer til stykket har det materielle ingenting å si. Kjæreste, familie og venner betyr mest. Jeg er ingen børstype.
Alderdommen? Er du bekymret for den? – Nei. Vel… jeg håper at jeg slipper å sitte på et sykehjem. I så fall må det være omsorg, god mat og gjerne en dram til kvelds. Sykehjem er noe annet i dag enn det var for 15 år siden, folk er på en måte mye dårligere. Jeg har vært og sett. Selv om folk er dårligere må det for all del ikke gå på disse gamles verdighet løs.
Julebordet, Kristoffer? – Vel, mistillitsforslaget gikk jo på meg personlig. Etter møtet dro jeg rett hjem. Det var uhyggelig å høre kommunestyret i en og en halv time diskutere min person og alt det gale jeg hadde gjort. Jeg prøvde å holde maska, men det var helt forferdelig. Det ble for tøft å dra på julebordet, avslutter Kristoffer Kanestrøm.
