En lov det offentlige står fritt til å bryte?
I flere nyhetssendinger kunne vi tidligere i vår se et innslag fra Stortinget hvor politikere som Andre Oktay Dahl (H) og Akhtar Chaudrey (SV), begge medlemmer i justiskomiteen, roper ut om at noe må gjøres med de mange lovbruddene som kommunene begår mot sosialtjenestelovgivningen.
Uttalelsene kom blant annet etter at TV2 i en serie reportasjer den siste tiden har avdekket at hvilke sosiale tjenester du mottar, i stor grad avhenger av hvilken kommune du bor i. Til tross for at regelverket er likelydende over hele landet, lar det seg altså gjøre å tolke det så forskjellig at to stykker med akkurat samme problem får helt forskjellig svar og helt forskjellige tilbud fra kommunene de bor i. Ganske utrolig, men altså fullt mulig.
Formålsbestemmelsen i sosialtjenestelovens § 1-1 lyder: ”Formålet med denne loven er a) å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer, b) bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig
og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.”
Dette er idealer som vi alle kan være enige om. Bestemmelsen stiller opp overordnede formål som følges av utfyllende bestemmelser videre i loven. Lovgiver har imidlertid ikke ønsket å binde kommunene til en bestemt måte å utføre disse pliktene på. Hensynet til den enkelte kommunes selvbestemmelsesrett innebærer nemlig at det, innenfor en viss minstestandard, blir opp til kommunene selv å bestemme hvordan de sosiale utfordringene til dens innbyggere skal møtes. Geografiske og spesielt økonomiske forskjeller blant kommunene begrunner dette standpunktet.
Det er en viktig forskjell mellom lovfestede rettigheter som gir brukeren et klart rettskrav, og rettigheter som bare forplikter forvaltningen (kommunene) i den grad det er innvilget midler til å dekke utgiftene. Dersom det handler om en utgift som ikke er lovbundet, kan det offentlige henvise søkeren til å stå i kø. Altså, jo dårligere råd i kommunen, jo lengre køer.
Resultatet av den vide skjønnsadgangen er en lov som er vanskelig å forholde seg til for de som faktisk har behov for å benytte seg av den. For å ivareta hensynet til kommunenes selvbestemmelsesrett er det benyttet vide formuleringer som åpner for tolkning.
Ta sosialtjenestelovens § 4-3 som eksempel. Det står svart på hvitt at den som oppfyller vilkårene har krav på sosiale tjenester som for eksempel praktisk bistand og opplæring, støttekontakt og avlastning. Men leser man nærmere i lovens forarbeider blir det klart at ”innholdet er ubestemt med hensyn til tjenestens art og omfang”. Brukeren har ikke krav på å selv få bestemme art, innhold eller omfang av den tjenesten han eller hun skal motta. Følgene av dette er at en person med spesielle oppfølgingsbehov kan få døgnoppfølging i en kommune, men få et mindre omfattende tilbud dersom personen flytter til en annen kommune. Behovet er ikke endret, bare bosted. Likevel kan den nye bostedskommunen, med loven i hånd, gi et mye dårligere tilbud til denne hjelpetrengende personen. En fortvilende situasjon for den hjelpetrengende, men også for de pårørende, som blir pålagt ansvar de
verken har kompetanse eller ressurser til å ta på seg.
Et annet eksempel er samme lovs § 3-4 som bestemmer at sosialtjenesten skal medvirke til å skaffe boliger til de som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Et blikk i forarbeidene kan imidlertid fortelle at medvirkningsplikten er oppfylt ved at sosialtjenesten deltar i den kommunale boligplanleggingen av hvordan boligproblemet for denne gruppen kan løses generelt. Også her har Jusshjelpa sett hvor fortvilende et slikt vagt regelverk kan være for personer med desperat behov for bolig. Svært mange kommuner har ikke en tilstrekkelig mengde boliger tilgjengelig, og nåløyet for å få tildelt bolig er lite. Konsekvensen er midlertidige løsninger som må fungere på ubestemt tid. Det kan alltid komme noen med ”større behov” enn deg i køen, og da må du vente enda lengre.
Forutberegnelighet er et viktig hensyn i en juridisk sammenheng. Hver enkelt skal lett kunne forutberegne sin rettsstilling slik at han eller hun vet hva som er straffbart, hvilke plikter som forventes av han som samfunnsmedlem og hvilke rettigheter han kan forvente å få oppfylt fra det offentlige. Mennesker som havner i situasjoner hvor de har behov for sosiale tjenester, trenger å vite at de kan få den nødvendige hjelpen fra
det offentlige. En annen ting de trenger er raske avgjørelser og samordnede tjenester. Med det systemet som finnes i dag, hvor det i liten grad stilles ubetingede og konkrete krav til kommunene, er slik forutberegnelighet vanskelig å ivareta.
Det som er karakteristisk ved sosialretten er nettopp at verdimessige vurderinger, som ikke er veldig synlig innenfor andre rettsområder, står helt sentralt her. Og akkurat derfor kan det stilles spørsmålstegn ved at avgjørelser
som har så stor betydning for den enkeltes velferd, blir et budsjettspørsmål som må balanseres opp mot andre poster på programmet. For det er ingen tvil om at sosiale tjenester koster! Selv om formålet med loven er å gi hjelp og bistand til de som trenger det, er det ikke til å komme unna at det også i stor grad er snakk om fordeling av ressurser. Alle de stadige politiske utspillene om hva som må kuttes, understreker vel dette ganske godt, uten at vi har gått noen budsjetter i sømmene.
Jusshjelpa i Nord-Norge ønsker, på vegne av alle brukere av sosiale tjenester, en lov som tar tilstrekkelig hensyn til behovet for forutberegnelighet. Det må nedsettes klarere rettigheter også for de aller svakeste i samfunnet!
I tiden frem til dette skjer, håper vi lokalpolitikerne er sitt ansvar bevisst overfor denne gruppen. Dette innebærer at de foretar de nødvendige bevilgninger, slik at mennesker med spesielle oppfølgingsbehov og mennesker i uholdbare bosituasjoner mottar den hjelpen de behøver – selv om loven åpner for at kommunen kan bortprioritere denne viktige gruppen.
Marthe S. Nordheim jobber ved Jusshjelpa i Nord- Norge
Foto: Eirik Junge Eliassen.
