”Hadde intervjuet med Olav vært en risikovurdering, gjort av en kompetent fagperson, ville konklusjonen etter mitt skjønn, klart ha vært at det forelå en gjentagelsesfare.”
Dagfinn Sørensen har lang erfaring med behandling av sedelighetsutøvere. – Olav er ikke representativ for majoriteten av overgripere, i hvert fall ikke de som har vært i behandling. De fleste har en klar erkjennelse av at det de gjør er galt, og at det er noe galt med dem som begår slike handlinger, sier Sørensen, som jobber ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i Nord-Norge (RVTS).
Dokumentert risiko
Det er mange mekanismer i sving i en overgriper. – En vedvarende sterk seksuell tiltrekning mot barn – det man ofte kaller pedofili – er i seg selv en dokumentert risikofaktor for gjentagelse av seksuelt grenseoverskridende handlinger. Det samme gjelder for det man kaller overgrepsstøttende holdninger, som benektning, eksternalisering, bagatellisering, minimalisering og rasjonalisering. Et eksempel på dette ville være en tidligere dømt seksualovergriper som ikke erkjenner alle sine handlinger eller ofre (benektning), som legger skylden for det som skjedde på offeret eller andre ytre omstendigheter (eksternalisering), som ”nedtoner” alvorlighetsgraden og tvangs- eller voldselementet i sine overgrep (minimalisering), som avfeier skadevirkningene på sine ofre (bagatellisering), og som hevder at det er nærhet og ikke sex han søker, og at måten å håndtere sin seksuelle tiltrekning mot barn på er å avstå fra sex og ikke endre sin seksualitet (rasjonalisering). I enkelte tilfeller, som hos Olav, synes det også å være en klar intellektualisering, når han hevder at det er samfunnet som berøver barn sin naturlige seksualitet, og som nekter barn og voksne å dele denne, basert på politikk og feiloppfatninger om barns seksuelle følelser og behov. Manglende empati – eller innlevelsesevne i andre menneskers følelser og opplevelse – er ikke alene en risikofaktor for nye overgrep, men i ”kombinasjon” med overgrepsstøttende holdninger gir det en forhøyet sannsynlighet for tilbakefall, sier Dagfinn Sørensen.
Ikke medfødt
Olav insisterer i intervjuet på at han ikke lenger forgriper seg mot barn. – Hadde intervjuet med ”Olav” vært en risikovurdering, gjort av en kompetent fagperson, ville konklusjonen etter mitt skjønn, klart ha vært at det forelå en gjentagelsesfare. Det ville ikke blitt lagt særlig vekt på at han selv sier at han ikke vil forgripe seg på nytt, spesielt ettersom han kun begrunner dette med vonde opplevelser under avsoning av fengselsstraffen, og ikke vil risikere å sitte inne igjen. Mitt utgangspunkt er at pedofili – eller en pedoseksuell orientering – ikke er en medfødt legning, men en sammensatt seksuell utviklingsforstyrrelse. Det er riktig som ”Olav” påpeker at man ikke har kunnet påvise noen klar sammenheng mellom det å ha en alvorlig psykisk lidelse eller en personlighetsforstyrrelse, og det å være tilbøyelig til å begå seksuelle overgrep mot barn eller voksne. Imidlertid betyr ikke dette at en overgriper er ”godt skrudd sammen” psykologisk sett, sier spesialpsykolog Sørensen til Gatemagasinet Virkelig.
Betydelige forstyrrelser
Sørensen sier videre at klinisk erfaring tilsier at mennesker som begår seksuelle grenseoverskridelser har betydelige forstyrrelser både emosjonelt og relasjonelt. – I noen tilfeller finner man også kognitive forstyrrelser og andre atferdsforstyrrelser. Noen har selv blitt utsatt for seksuelle overgrep eller vold, eller vært vitne til dette i nære relasjoner, og de aller fleste har opplevd klar omsorgssvikt. De har med andre ord ikke blitt slik av seg selv. Det er derfor viktig at behandlingen er omfattende og rettes mot en bedret relasjonell og emosjonell fungering, mot endring av det pedoseksuelle tenningsmønsteret og etablering av et seksuelt tenningsmønster rettet mot aldersadekvat og samtykkekompetent partner, og mot endring av overgrepsstøttende holdninger, sier Sørensen ved RVTS.
Ensom ulv
Man må ta på alvor Olavs fortelling om å være en ”jaget” mann. – Sosial isolasjon og ensomhet er også påvist å være risikofaktorer for gjentagelse. Det sier seg selv at et menneske som avvises av alle voksne han møter, lettere kan finne nærhet og aksept hos barn eller andre sårbare individ. Derfor er det viktig at en rehabiliteringsprosess også omfatter en tilbakeføring til samfunnet, der det etableres en trygg, stabil og inkluderende plattform for videre utvikling og modning. Vi skal beskytte barn mot seksuelle overgrep og vi skal fordømme overgrep, men vi kan alle bidra til å redusere fare for gjentagelse ved å legge til rette for at tidligere overgripere får behandling som virker, og ved å gi dem aksept og respekt for sitt menneskeverd. Slik det er nå må kanskje menn som ”Olav” tviholde på det å være pedofil, ellers er de ingenting, avslutter spesialpsykolog Dagfinn Sørensen.
Foto: Nina Christine Dahl
