Jeg har sagt det før; verden er ikke rettferdig. Hvis den dét hadde vært ville The Ruts ha vært der oppe sammen med Sex Pistols, The Clash og The Damned!
Aldri hørt om The Ruts, sier du. Akkurat mitt poeng. Og av den grunn kommer det nå en kjapp og informativ innføring i et band du så definitivt trenger i samlinga. Det vil si, hvis du liker punkrock, vel å merke. Og dét gjør du jo.
Bandet startet opp 18. august 1977, og besto av Malcolm Owen (vokal), Paul Fox (gitar), John Jennings (bass) og Dave Ruffy (trommer), og bandet debuterte 16. september samme år. Her kastet man jaggu ikke bort tiden i øvingslokalet, nei. The Ruts var i begynnelsen et rent punkorkester, men begynte raskt å inkorporere ska, reggae og dub i musikken, tydelig inspirert av überheltene i The Clash. The Ruts’ første single “In a Rut b/w H-Eyes” ble sluppet i januar 1979, Sistnevnte låt har forøvrig en knallhard anti-herointekst, noe som i historiens lys skulle vise seg å bli i overkant ironisk. Men, mer om det senere.
Den legendariske DJ-en John Peel (RIP) erklærte seg raskt som fan, noe som medførte en BBC-Session samme måned. For den uinnvidde er John Peels’ BBC-Sessions like legendarisk som mannen selv, og ble du invitert til å gjøre en sånn betydde det kvalitetsstempel og gullstjerne i boka. Trenger du mer informasjon så klikk deg inn på http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_Peel_sessions. Nu vel, tilbake til våre helter.
Etter signering med Virgin Records kom singlen “Babylon’s Burning” i juni, og i september dukket albumet “The Crack” opp i platesjapper (noen som husker platesjapper?) og kom så høyt som nr. 16 på engelske albumlister. Og hildrande du for en feiende flott skive det er! Fra knivskarp punkrock i “Out of Order” til tung reggae i “Jah War” – albumets sterkeste spor – gjør ikke The Ruts et eneste feilskjær. Alt overflødig fett er kirurgisk fjernet, noe produsenten Mick Glossop (som har jobbet med det meste ifra Pil via The Waterboys til Frank Zappa) skal ha all ære for. Som debutalbum er “The Crack” fullt på høyde med “The Clash” og Stiff Little Fingers’ “Inflammable Material”. Sistnevnte skal man ikke se helt bort fra vil dukke opp i denne spalten på et senere tidspunkt.
Med en utsolgt britisk turné foran seg begynte Ruts på oppfølgeren i tidlig 1980, men helse-problemene til Malcolm Owen – en kombinasjon av konstant halsbetennelse og en eskalerende heroinavhengighet – gjorde sitt til at han til slutt fikk sparken rett etter innspillingen av singlen “West One (Shine on Me)”. Etter litt forhandlinger ble han gjenopptatt i bandet, men det hele var så avgjort over når Owen ble funnet død 22. august 1980 av en heroinoverdose. Og dér sparket ironien inn, med ikke så rent lite vond smak i munnen. De resterende medlemmene fortsatte under navnet Ruts D.C., men etter to album gikk det som det ofte går når et band mister vokalisten. De la inn årene. Og det var like greit, for utgivelsene post-Owen var pokker ta meg ikke mye å henge på juletreet.
Så slik slutter sagaen om The Ruts. Nok en artist som sløser bort talentet sitt. Det var ikke første gang så skjer, og det blir ikke den siste man opplever dét. Men uansett så sitter vi igjen med noen alldeles fortreffelige innspillninger som drar skinnet av pølsa hvilken som helst dag i uka! Og hvis du i din visdom bestemmer deg for å forbedre hjemmet ditt med et eksemplar av “The Crack”, kan du jo like godt anskaffe reutgivelsen på EMI fra 2003. Den inkluderer jaggu meg “Grin & Bear It”, album nr. 2 som kom i 1980. Dette er en samling av singler, B-sider og live-opptak som er så definitivt verdt å ha, om så bare for låtene “Staring at the Rude Boys” og “West One (Shine on Me)”. Låter som dagens band ville ha begått folkemord for å ha på CV-en sin! Og slikt spøker man som kjent ikke med!
