I dag skal jeg treffe Stig Andre. Det er snart åtte år siden jeg så han sist. I hans fars begravelse.
Jeg har fått kontakt med Stig Andre Karlsen (22), gjennom nettsamfunnet Facebook. En dag ploppet det opp en invitasjon til å bli medlem av en side som kalte seg ”Stig Andre Karlsen vil hjelpe. Hjelp han å gjøre det.” Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg selvsagt sjekke hva dette var, og først da jeg gikk inn på siden, forsto jeg at denne gutten kjente jeg en gang.
Reine i Lofoten, 27.mars 1995
Stig Andre har ennå ikke fylt åtte år. Livet er trygt og godt, han har familie rundt seg på alle kanter, i tillegg til foreldrene og to småbrødre. Etter skoletid har han god tid til å leke, i fjæra, på brygga, i snøkledde bakker. Fra vinduet i hjemmet kan han sitte og se når fiskebåtene kommer inn fra feltet. Det er sesong for lofotfiske nå, og båtene kappes om å komme seg utpå for å berge vinterens lott.
Stig Andres pappa, Sten, er mannskap på fiskebåten ”Reinejenta”, skipperen ombord er nabo og kamerat Roy. Stig Andre og familien venter på at pappa skal komme fra jobb, håper de har fått god fangst. Det er ruskevær i dag, men det er man vant med. Men denne dagen skal ikke bli som andre dager, ”Reinejenta” kommer aldri inn med dagens fangst. Denne dagen forliser ”Reinejenta” ute på feltet. Stig Andres pappa overlever forliset, men skipper Roy kommer aldri mer hjem til sine. Stig Andre forteller om denne hendelsen fordi den er viktig i livet hans. Fordi historien som han har bestemt seg for å dele med oss, også handler om hans far. Fordi det tragiske forliset denne marsdagen, der faren var heldig og overlevde, likevel ble begynnelsen til slutten på farens liv.
– Jeg husker den forferdelige dagen godt, sier Stig Andre, – selv om jeg bare var knappe åtte år. Og jeg husker tiden etterpå, da alle snakket om hva som hadde skjedd, alle ryktene, spekulasjonene. Men jeg husker også at mange unngikk å snakke med oss om det. Det var som om man bare pratet om ulykken, men ikke med oss. Det at pappa overlevde mens Roy døde, ble nesten feil. Vi var selvsagt overlykkelige over å få pappa hjem, men kunne ikke glede oss helt over det, for det var hele tiden en som manglet. Faktisk var det bare ungene til Roy jeg følte at jeg kunne prate med. De var jo de som hadde det aller vanskeligst, likevel var det dem jeg søkte til. For de ville og torde snakke.
For familien til Stig Andre ble tiden etter forliset vanskelig. – Om pappa fikk noe hjelp i tiden etterpå, vet jeg ikke. Kanskje var han heller ikke åpen eller i stand til på det tidspunktet å ta i mot hjelp. Det å bo i ei bygd som Reine etter en sånn hendelse var både godt og vondt. Alle visste. For pappa ble det en belastning, tror jeg. Han kom liksom aldri unna. Han bar på så mye; sin egen sorg, sine vonde tanker og mareritt, sin skyldfølelse og skam over å være den overlevende. For han var det ikke rettferdig at han skulle komme levende fra det, mens kameraten ble igjen der ute. Og hele tida gnagde tankene på om det var noe han kunne ha gjort annerledes, noe som kunne ha berget Roy, forteller Stig Andre.
Stig Andre og jeg møtes i Bodø. Det er senvinter i 2010. Her har familien hans bodd i mange år nå. Stig Andres far måtte bort fra arbeidet på havet, og etter hvert også fra hjembygda. Han begynte å snekre sammen med onkelen i Bodø. Huset på Reine ble solgt, og familien etablerte seg på nytt i nordlands-hovedstaden. I tillegg til de tre guttene hadde de nå også fått ei lita jente.
– Pappa før og etter forliset var som to forskjellige personer, forteller Stig Andre. – Jeg er vel den eneste av søsknene som husker han fra tiden før. Pappa var en glad person, hadde glimt i øyet og var leken. Min pappa var verdens beste. Etter ulykken forandret han seg, fremdeles kunne han smile og se glad ut, men han var liksom ikke ordentlig glad. Marerittene gjorde etter hvert noe med han, han utviklet angst og brukte alkohol for å døyve smerten han hele tiden bar inni seg. Problemene ble større og verre ettersom årene gikk. Pappa var syk, psykisk syk, sier Stig Andre.
– Våren 2002 var det kommet så langt at pappa ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Han hadde selv tidligere forsøkt å få hjelp, men han ble ikke oppfattet som syk nok. Nå ble han værende på sykehuset i tre uker før han ble sendt hjem. Det ble sagt at det var andre som trengte plassen han opptok på sykehuset, mer enn han. Men pappa var ikke frisk, han burde fått vært der lenger.
Bodø, 3.juli 2002
Sommeren har endelig kommet til Nordland, det er skoleferie, godvær og Stig Andre planlegger campingtur med kompisene. – Jeg spør pappa om å få låne lavvoen, vet han er litt redd for den og ikke liker å låne den bort. Men i dag er han i kjempehumør, jeg får låne lavvoen og han og jeg tuller og fleiper mens jeg pakker for å dra på tur. Begge er glade og fornøyde når jeg vinker ”ha det” og stikker i vei med guttene. Utpå kvelden får jeg telefon fra mamma, hun forteller at pappa drikker og at hun har tatt med seg søsknene mine og dratt til onkel. Hun sier at de vil bli der til i morgen.
I lavvoen har vi det fint, og legger oss etter hvert til å sove. Utpå natta våkner jeg og føler meg urolig, tenker på om jeg skal dra hjem, men bestemmer meg for å bli. Neste morgen sitter uroen fremdeles i kroppen, og da mamma ringer meg utpå dagen og forteller at hun er kommet hjem, men ikke kan finne pappa, forstår jeg at noe fryktelig kan ha hendt. Jeg skynder meg hjem og fortsetter letingen sammen med mamma. Begge to tenker nok samme tankene, for ingen av oss våger å gå i garasjen og lete. Vi bestemmer oss for å ringe til onkel (pappas bror), så han kan hjelpe oss. Han kommer, han undersøker garasjen, men heller ikke der finner vi tegn etter pappa. Nå begynner jeg å få et håp om at han bare rett og slett er dratt ut en tur. Men det varer ikke lenge, for like etterpå finner onkel han.
– Det er like ille som vi har fryktet; pappa har tatt sitt eget liv. Jeg kan ennå se for meg blikket til onkel da han snudde seg mot meg etter å ha funnet pappa. Det blikket kan ikke beskrives, men det inneholdt mer enn tusen ord, sier Stig Andre stille. – Etter dette er mye svart for meg. Men jeg kan huske at jeg satt på trappa og gråt, og at jeg stengte meg inne på rommet mitt og spilte høy musikk. Metallica. Og så husker jeg at jeg tenkte: hva om jeg hadde dratt hjem i natt? Presten som senere kom, var visstnok bare vikar, han sa ikke stort, men det var greit at han var der. Senere ble vi kontaktet av presten som er ”vår”. Han er veldig fin, og gjorde en god jobb for oss.
– Tiden etterpå var bare jævlig, jeg gikk ikke ut av huset på tre dager, forteller Stig Andre. – Begravelsen husker jeg så vidt. Jeg ville så gjerne si noe til pappa, takke og fortelle hvor glad jeg var i han, men jeg klarte det bare ikke, så jeg skrev det ned og fikk presten til å si det for meg. Jeg husker også at to av barna til Roy spilte og sang Pink Floyds ”Wish you were here”. Det var utrolig sterkt og vakkert.
Selv om det var tøft for oss som levde videre, måtte vi klare det. Det at folk rundt oss tydelig var usikker og ikke visste hvordan de skulle ta kontakt, eller hva de skulle si, gjorde det ekstra vanskelig. Så da jeg skulle begynne på skolen igjen etter sommerferien, bestemte jeg meg for at jeg skulle snakke om det til klassen. Jeg stilte meg opp i klasserommet og fortalte hva som hadde hendt. De fleste visste det selvfølgelig fra før, men det gjorde det lettere for både dem og meg at jeg snakket om det. Jeg hadde også en fantastisk grei lærer som fulgte meg opp, jeg fikk blant annet forlate klasserommet uten at det ble stilt spørsmål, når ting ble tung og vanskelig for meg. Det benyttet jeg meg av for jeg kjente at det var til hjelp, sier Stig Andre.
– Familien fikk også hjelp fra BUP, sammen og hver for oss var vi hos psykolog. For min del kan jeg ikke si at det hjalp, tilbudet var ok, men det var ingen greie for meg. Kanskje var det bare dårlig kjemi mellom meg og psykologen, jeg vet ikke, sier Stig Andre. – Det første året var kjempevanskelig, jeg slet med tanker om vitsen med å leve, og jeg er redd det kunne gått fryktelig galt om jeg ikke i mars året etter hadde fått et brev i posten. Brevet var fra organisasjonen LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Jeg ble invitert til å være med på en helgesamling som de skulle ha i Namsos, og dit reiste jeg. Der møtte jeg andre som var i samme situasjon som meg, som hadde mistet noen de var glade i. For meg ble denne helgen livreddende. Det var så godt å treffe andre folk som ønsket å snakke om det som opptok dem i forbindelse med tap av noen som sto dem nær. Jeg kjente meg igjen i det mange snakket om, og jeg fikk snakke selv. Fikk fortalt hvordan det var for meg å miste pappa, og folk forsto. Jeg følte veldig sterkt at de forsto fordi de hadde opplevd det samme som meg og min familie, og det gjorde det lettere å snakke åpent om alle ting man gikk rundt og tenkte på.
– Ett år senere ble jeg invitert til Tromsø for å snakke på en konferanse der. Jeg var ikke forberedt på å stå foran så mange folk som det var der, men det gikk likevel bra. Og det er fint å vite når jeg nå starter det prosjektet jeg forteller om på facebooksida mi. Jeg øns-ker nemlig å dra rundt å snakke til og med folk om det å oppleve selvmord. Har tenkt på det lenge, men nå kjenner jeg at jeg er klar for det. Jeg føler så sterkt at det behøves å snakkes om, for jeg vet at det er mange som sliter.
På facebooksida mi har jeg fått kontakt med folk fra hele landet, ja, faktisk fra utlandet også, som oppfordrer meg til å stå på for å snakke og formidle tanker, ord og følelser rundt dette temaet som fremdeles er så tabubelagt og vanskelig å snakke om. Dette er veldig viktig for meg, selvfølgelig fordi det var sånn jeg først fikk den hjelpen jeg trengte, den gangen gjennom LEVE. Det gjør at jeg tror at jeg også kan hjelpe noen, og nå føler jeg meg veldig klar til å gjøre noe. Jeg forsøker å finne kontaktpersoner via nettet, og håper å kunne reise rundt på skoler og lignende og snakke til og med folk for å gjøre dette temaet mindre farlig. Jeg tror veldig på at mine erfaringer kan hjelpe andre, sier Stig Andre engasjert.
– I dag har jeg et godt liv, sier Stig Andre, som i dag selv er pappa til ei lita jente på tre år. – Men jeg legger ikke skjul på at ungdomsårene var vanske-lige. Det var mye frustrasjon og sinne som skulle ut, og det ble mye drikking og festing. Men for hvert år føler jeg at det har gått bedre. Som eldst i søskenflokken har jeg også følt mye ansvar for søsknene mine. Flere ganger tok jeg telefonen og liksomsnakket med pappa, og ja, jeg var sint. Sint fordi han forlot oss. Likevel har jeg vel egentlig aldri klandret han, pappa var syk og hadde det så jævlig. Jeg tror han både ville ha hjelp, og ikke ville det, på en måte. Han maktet bare ikke livet. Jeg husker at noen kalte han feig rett etter at han var død, det gjorde meg sint. Pappa var ikke feig, det å ta et valg om å forlate kona som du er glad i og fire barn, er ikke en feig handling, men et resultat av sykdom og fortvilelse, sier Stig Adre.
I skrivende stund er Stig Andre på vei til Oslo. Der skal han møte presten Gunnar Kristiansen som han kjenner fra Bodø. Kristiansen jobber nå i Oslo og vil hjelpe Stig Andre, slik at han kan få gjøre det han brenner for; å hjelpe.
Se www.facebook.com – “For dem som støtter kampen mot selvmord”
Foto: Helen K. Bakklund
