Det menneskelige avfall i kommunale nødskur
Når varaordfører Johansen anser Ørretholmen og Natthjemmet som gode botilbud, kan jeg ikke si annet enn at kjærligheten og innsikten er forsvunnet fra de som måtte dele hennes syn.
Som bekjent av mange av de som bor på Ørretholmen, og som tidligere bruker av Natthjemmet, reagerer jeg på kommunens ansvarsfraskrivelse når det gjelder disse stedene. Jeg har ofte besøkt Ørretholmen. Noen få av beboerne der oppfører seg som maktmennesker ovenfor de svakeste. Dette blir gjort gjennom frykt, skremsel og psykisk terror. Personlig måtte jeg filleriste en person der ute på grunn av hans arrogante og overdominerende oppførsel. Det er verdifulle mennesker vi snakker om, ikke b-mennesker. Et liv på Ørretholmen kan i all enkelhet beskrives som mennesker i bur, bortglemt og avskrevet av kommunen.
Jeg synes virkelig synd på dere som er rike på penger og status, men fattig på innsikt. Man må gå med bind for øynene dersom en ikke klarer å se at dette ikke er noe alternativ for mennesker som sliter med rus og psykiske vanskeligheter som de ønsker seg ut av. Personer som sitter på sidelinja på sin høye hest og taler nedlatende om mennesker som lever i frykt, burde fått fryse litt på beina, mangle mat og føle utrygg-het i noen måneder. Før du vet ordet av det er det du eller dine som kan befinne seg i en slik situasjon. Ikke at jeg ønsker deg noe så jævlig, men du hadde fått lære en lekse som du ikke kan studere deg fram til gjennom psykologibøker og politisk bullshit.
At varaordføreren klarer å si at mange flytter derfra frivillig fordi de er kommet i konflikt med reglementet, får meg til å le. Da er det bedre å holde kjeft enn å vise hvor dum man er. De flytter på grunn av frykt for sitt liv.
Jeg personlig ble tilbudt opphold på Ørretholmen, men på betingelse at jeg kvittet meg med hunden min, – min baby – det kjæreste jeg har. Selvfølgelig takket jeg nei til tilbudet. Jeg vet jeg har en mye større menneskelig innsikt enn en del finkledde ordførere og andre politikere som bare snakker og aldri handler, fordi jeg har opplevd dette helvetet på kropp og sjel.
Om man har tak over hodet, er ikke det noe indikasjon på at ting er bra. Hadde jeg takket ja til Ørretholmen, hadde jeg nok vært en farlig person i dag. Men takket være hunden min unngikk jeg denne drepende fellen. Ørretholmen er ikke noe hjem, men en oppbevaringsboks uten nøkkel. Den kommunale løsning på rusproblematikk og psykiatriske problemer er blitt til to steder som ikke gjør annet enn å skape avfallsprodukter. Denne såkalte «løsningen» definer jeg som piggtrådtenkning og blikkboksmentalitet.
Jeg ser at en person skryter av hvor bra han har det der ute. Merkelig at han fremstiller Ørretholmen som et bra sted. Det er ikke i samsvar med hva han har fortalt meg. Men det er jo smart å sleike makthaverne oppover ryggen. Brune tunger gir fordeler, dessverre.Jeg advarte min gode venn ”øksemannen” fra å flytte dit, og han skulle tatt min advarsel på alvor. For å sove med kniv under puta om natta forteller meg at det snakk om liv eller død å bo der.
Det finnes ikke noe som heter oppfølgning der ute. En venn av meg fikk uforskyldt knust stuevinduet sitt. Det tok over tre måneder før noen giddet å løfte på hemoroideræva si for å sette inn et nytt. Dersom Tromsø kommune sier at dette er et godt tilbud, anbefaler jeg dem å flyt-te inn. «Det er jo et idyllisk og vakkert sted». Husleien der ute er jo ikke akkurat lav. Så rent økonomisk tvinges du til å gjøre visse andre ting for å overleve, men å få en kommunepolitiker til å innrømme feil er like vanskelig som å stable erter med boksehansker.
Når det gjelder Natthjemmet er dette et latterlig tilbud. Du kommer inn halvt ihjelfrosset og kastes ut i frosten igjen før du knapt har sovet. Det har aldri vært noens intensjon å bruke Natt-hjemmet som kontinuerlig botilbud, slik det blir gjort i praksis. Svingdøren med ryggsekken i hånden er en god definisjon av dette stedet. Når du går ut av Natthjemmet, har du ingen-ting annet å gå til, enn rus og atter rus for å orke hverdagen.
Jeg har sovet på Natthjemmet noen ganger, det er en temmelig klaustrofobisk opplevelse. Det er et nødskur. Ikke et hjem. Nattskuret er vel en bedre definisjon på dette stedet. Det er mer i samsvar med sannheten.
Jeg har reist rundt på skoler og holdt foredrag om livet i rus, med meget positive resultater. Hvorfor? Fordi jeg ikke ønsker at dine barn skal havne i et slikt helvete. Og etter disse skriveriene i avisene vil jeg trappe opp dette. Men denne gangen vil jeg også legge vekt på det kjølige samfunnet, mangel på verdisetting og kjærlighet. Som Bibelen sier: kjærligheten skal bli kald hos de fleste.
Dersom ikke Gatemagasinet Virkelig hadde eksistert, er jeg hundre prosent sikker at Tromsø kommune hadde hatt vanvittig mange flere problemer. Dette magasinet står som en spyd-spiss for de svake, utslitte, nedverdigede og uønskede mennesker. Hadde det ikke vært for dette, er jeg overbevist om at jeg hadde vært død i dag.
Dersom det ikke skjer en radikal forvandling i Tromsø innen meget kort tid, frykter jeg Tromsø kommune vil få et problem som de ikke har sjanse til å håndtere. Behandler man mennesker lenge nok som dritt, så vil det reflektere tilbake på et eller annet vis. Det man sår, det høster man! Menneskeliv er ikke fødselsdato og personnummer på et A4-ark hos NAV (= Kaos). Nei, det er pustende individer som er like mye verd som stolslitere på offentlige kontorer. Når vi alle går på dass, gjør vi akkurat det samme. Tusen takk til dere i Tromsø som stilte opp i toget for å demonstrere for de nedslåtte. Gud velsigne dere.
Foto: Eirik Junge Eliassen
