Utgangspunktet etter norsk rett er at den enkelte skal forsørge seg selv. Dersom man ikke er i stand til å forsørge seg selv, skal økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven sikre at alle har tilstrekkelige midler til livsopphold.
Sosialstønad er en midlertidig ytelse, men det finnes mange mottakere som får ytelsen over lang tid.
Sosialtjenestelovens § 5-1 har som formål å sikre at alle som oppholder seg i Norge, har et forsvarlig livsopphold. Begrepet
livsopphold er ikke definert i loven. Begrepet er avklart gjennom praksis, og innholdet har endret seg i takt med utviklingen av levestandarden. I rundskriv 1-34/2001 klargjøres hvilke utgiftstyper som skal dekkes av sosialhjelpen. Først og fremst skal den enkeltes grunnleggende behov imøtekommes. Sosialhjelpen skal sikre at søkeren har økonomi til å dekke basisbehov som bolig, mat og klær av en rimelig standard. I tillegg skal utgifter til toalett- og rengjøringsartikler, strøm til matlaging og oppvarming, nødvendig innbo, husholdningsartikler, hus- og innboforsikring, TV-lisens, avis, ordinære utgifter til offentlig kommunikasjon, hårklipp og innkjøp av medisiner, samt utgifter til ordinær tannlegebehandling dekkes.
Det fremgår direkte av lovteksten at søkeren før det fremsettes krav om stønad, skal forsøke å forsørge seg selv ved hjelp av arbeid eller gjennom å gjøre gjeldende krav om trygdeytelser. For mange trygdemottakere viser det seg at ytelsen fra NAV ikke er tilstrekkelig til å oppnå en for-svarlig levestandard. Vedkommende kan da ha krav på supplerende sosialhjelp. Sosial-tjenesten har anledning til å stille vilkår før det ytes sosialstønad. Slike vilkår kan være å bruke likvide midler i bank, salg av større formuesgjenstander, som bil og båt, samt senking av for høy skatteprosent dersom dette er aktuelt.
Den økonomiske stønaden skal sørge for at søkeren skal ha mulighet til å dekke utgifter til livsopphold. Dersom søkeren har andre inntekter, vil det kun være aktuelt med økonomisk stønad for den delen som søkeren selv ikke har midler til å dekke. En søknad om økonomisk stønad skal behandles individuelt av kommunens sosial-tjeneste. Sosialtjenesten må derfor ha tilstrekkelig oversikt over søkerens økonomi, dette gjelder både inntekter og utgifter.
Stønaden som ytes skal sikre et forsvarlig livsopphold. Hva som er et forsvarlig nivå, vil hele tiden utvikle seg i takt med samfunnets velstandsutvikling. Kravet om for-svarlighet innebærer mer enn så vidt å opp-rettholde livet. Dette kravet må også sees i sammenheng med at ”stønaden skal ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen”. Dette betyr at sosialtjenesten ved utmål-ingen må vurdere om stønaden bør sikre at vedkommende kan komme i arbeid og tilrettelegge for dette. Dersom det bor barn i husstanden, skal dette tas særskilt hensyn til. Det kan være åpenbart urimelig å ikke ta hensyn til ekstrautgifter forbundet med høytider og merkedager, fritidsutstyr og engangsutgifter til skolestart, eller samvær med egne barn.
En streng praktisering av regelverket kan gjøre søkeren ytterligere uselvstendig og uten mulighet til å ta tak i de problemer som har gjort at han ble stønadsmottaker i utgangspunktet. Langtidsmottakere av sosialstønad kan ende i et varig økonomisk uføre fordi stønaden kun dekker de nødvendigste utgiftene til livsopphold. Stønaden gir ikke mulighet for ivaretakelse av formuesgoder som bolig, innbo med videre.
Sosialtjenesten skal ikke dekke utgifter til gjeld, men har en plikt etter sosialtjenesteloven § 4-1 om å gi gjeldsrådgivning.
Dersom situasjonen er akutt og det er grunn til å tro at søkeren om kort tid vil få midler til å kunne forsørge seg selv, kan stønaden begrenses til et minimum. Dette innebærer at det kun gis stønad til mat og andre helt nødvendige artikler til personlig bruk. Nødhjelp vil også være aktuelt for personer som befinner seg i en annen kommune enn sin bostedskommune, og ikke har midler til dekning av akutte, nødvendige utgifter. Denne nødretten tilkommer alle, uansett bosted, nasjonalitet og økonomiske forhold.
Økonomisk stønad gis normalt som bidrag. Hovedregelen er at stønaden skal gis som direkte tilskudd uten krav om tilbakebetaling. Dersom kommunen forskutterer stønad i påvente av at søkeren skal motta andre ytelser, kan stønaden gis i form av lån som forventes tilbakebetalt. Avslag på søknad om økonomisk bistand kan på-
klages til fylkesmannen. Det kan også klages over utmålingen av stønaden.
