I januar er det ett år siden vår venn og virkeligselger Stian gikk bort. I den anledning trykker vi en tekst av hans søster Kine B. Hanssen, som hun skrev før Stian ble skikkelig russyk. Hun var da inspirert av Helge Markussons tekst ”Gaffageriljaen” som stod på trykk i Virkelig i nummer 1–2010. Her er litt av Stians historie, og vi håper at noen kan lære noe av den.
Bildet av Stian trykkes med tillatelse fra hans familie.
Vi, stab og selgere i Virkelig, lyser fred over Stians minne og håper inderlig han ikke gikk bort forgjeves.
Gaffageriljaen
Hadde det hjulpet, ville jeg så gjerne ha gitt min kjære, gode, kjekke, så altfor rastløse og samvittighetsfulle storebror en stor rull med tape.
Han har en forholdsvis ”enkel” drøm; ei dame å holde rundt, en god sofa, en tv og en stor pose smågodt! Men det er nå en gang sånn at det som for noen virker enkelt, ja, nærmest som en selvfølge å bedømme, kan for andre virke som rakettforskning på høyt nivå.
Denne historien handler om min bror på 30 år. Som liten var han den morsomste storebroren noen bare kunne drømme om å ha. Han fant på nye sprell hele tiden. Det var til tider umulig å holde tritt med ham. Bare han fikk påfyll med sukker, kunne han holde det gående, ja, gjerne springende, i timevis. Han ble som en duracell-kanin, umulig å stoppe.
Mamma prøvde fortvilet å begrense sukkerinntaket, men det resulterte bare i innhogg i ”kjærlighet på pinne”-samlinga mi. For å si det sånn, så ble det ingen rekord på meg; venninna mi vant den konkurransen overlegent.
1. desember var alle lukene i sjokoladekalenderen hans tomme, så da gikk det hardt utover min kalender ettersom dagene gikk. Jeg var så ærekjær og åpnet aldri en luke før den rette datoen sto på luka. Men jeg var også hans snille lillesøster, og han spurte bestandig så pent. ”Ka skal æ gjøre no?” Det var standardspørsmålet hans hver gang vi ankom hytta til besteforeldrene våre. Vi andre hadde ikke nådd å trekke pusten ennå etter den lange vandringa opp fra fjæra med alle våre ”pakkenelliker”. Bestefaren vår visste at dette spørsmålet ville komme som så mange ganger før. Igjen hadde han forberedt seg. Denne gangen var han hellig overbevist om at han hadde funnet det rette oppdraget.
Bestefar hadde tenkt ut en oppgave som skulle holde hans viltre lille sønnesønn i ånde. I alle fall hele denne dagen, og var han riktig heldig, kanskje til og med neste dag. På denne måten kunne de voksne få slappet litt av i fred og ro uten å ane fare. ”Du skal få 50 øre for hver høymuggel du plukker opp av jorda. Den skal opp med rota”. Hyttetomta er svær, og det vokste høymugler fritt over hele tomta. Broren min så slett ikke mørkt på det. Nei,
han så en ypperlig mulighet til å tjene penger, sine egne penger. Slikkerier. Han tjente seg rik. I all hast fant han fram et akebrett som lå lagret i fjøset etter at marka hadde skiftet farge fra hvit til grønn. På null komma niks fylte han brettet gang på gang. Bestefaren min kunne ikke gjøre annet enn å punge ut, for så å ta ham med på fisketur samme ettermiddag. Han ble målbundet kan man si. Heretter var det bare å belage seg på full aktivitet når vi kom på besøk.
Kanskje Espen Askeladd var rammet av ADHD? Ikke vet jeg, men han minner meg på mange måter om min bror. Han så seg ikke forbalt i å gå lenger enn langt for å vinne prinsessa som ingen kunne målbinde. En oppgave som for andre virket som helt umulig. Han la i vei og tenkte ikke på hvor langt eller hvor tungt det var. Nei, han var nysgjerrig og kreativ. Tok med seg ting han fant underveis som kanskje kunne brukes. Akkurat slik var min
bror. Helt til han ble eldre og ”samfunnet” ble for moderne og la for mye press på ham. Det taklet han dårlig. Rus ble tingen.
ADHD – denne sammensetningen av bokstaver i alfabetet var ikke satt sammen da broren min gikk på skolen. Men det var derimot disse tre; MBD. Minimal Brain Dysfunction. Litt av en sammensetning av bokstaver å få skrevet på passet sitt. Oversatt til norsk betyr det at du har en aldri så liten hjerneskade. Broren min var ytterst oppegående han. Det var bare denne konstante uroen i kroppen som gjorde at han ikke helt klarte å sitte i ro ved skolebenken. Det var den som gjorde at han presterte å snurre seg fast i sin egen genser, og at han bare måtte hoppe ut vinduet midt i mattetimen. Han var ikke hjerneskadet av den grunn. Umulige rampunger. Trollunger. Uoppdragne skittunger. ”Kjært barn” har mange navn.
I dag heter det ADHD. Det er ikke en hjerneskade, men en psykisk lidelse som det er fullt mulig å få medisiner for. En person med ADHD (rammer spesielt unge gutter) plages med impulsivitet, overaktivitet og distraksjon. En unge med denne lidelsen kan fremstå som en umulig trollunge. Det oppstår mye frustrasjon når en tvinger den rammede, arme gutten til å sitte helt i ro og lytte eller skrive eller hva det nå måtte være som krever ro og konsentrasjon. Den verste gutten i barnehagen som var fryktet av sine jevnaldrende, som ga ”tantene” for tidlige grå hår på hodet og som selv hadde det som en løve i bur, viste seg å være den flinkeste maleren. Gutten fikk de rette medisinene. Han ble en som alle ville være sammen med, inkludert ham selv. Og han malte de fineste malerier. Løva var satt fri.
Broren min fikk ikke satt sin løve fri. Han ble eldre, og ting ble verre. Han skulle ha fått en ekstra rull med gaffatape for lenge siden. Men den gang ei. Han er ikke ”syk” i hodet og trenger derfor ikke hjelp. Det vanskeligste å fikse er livet. Han kan lett renske et helt jorde med høymuggel, ro på havet i all slags vær for å fiske kattefisk eller middagsmat, han løser svært innvikla tvspill uten problemer. Men å tro på seg selv og sin ”enkle” drøm, det er rakettforskning på høyt nivå for min kjære, rastløse storebror.
Gateavisa Virkelig kan for noen virke som en god rull med tape. Det er lys i enden av tunnelen. Ved å selge denne avisa gjør man et ærlig stykke arbeid. Man tjener sine egne penger til sitt daglige brød. Og det beste med hele konseptet er at mennesker som har havnet på det såkalte skråplanet kan tjene penger og samtidig beholde æren og selvrespekten, som i utgangspunktet mest sannsynlig har fått seg en salig knekk. Ære være de folkene som har kommet på denne ideen.
Men når jeg hører navnet Virkelig dukker automatisk ordet rusavhengig opp. Rusavhengige selger gateavisa Virkelig. Min bror selger ikke Virkelig. Ikke ennå. Men han er rusavhengig. Jeg vil for alt i verden ikke at han skal selge Virkelig. Det høres kanskje banalt ut, men da vil det plutselig bli så virkelig for så mange, men først og fremst for meg. Jeg vil gi ham en rull med gaffatape i stedet. Vi er faktisk en hel gerilja som vil gi ham gaffatape. Han har en stor familie. Jeg vil gi ham troen på at hans ”enkle” drøm er mulig. Den dagen han kan se den flotte personen jeg ser, den dagen vil han sitte godt til rette i sofakroken med armene plantet rundt dama si og slafse smågodt. Det er vanskelig å fikse livet. Men det handler om de enkle ting. Man må bare kjenne til dem og akseptere dem.
Epilog
Kjære, kjære broren min. Dette hadde jeg ikke trodd da jeg skrev denne teksten. Jeg tenkte at du skulle få lese den en gang i framtida, når drømmen din var gått i oppfyllelse. Men den gang ei… Samme uka som du gikk bort,
kom brevet om at du hadde fått behandlingsplass. Jeg elsker deg dypt og inderlig av hele mitt hjerte. Jeg er så glad for at nettopp jeg fikk være lillesøstera di. Takk, og vi sees igjen.
Stian Bless Hanssen. Foto: Eirik Junge Eliassen.
