Kan elevene svare på hva som er navnet på landet der solen står opp ved midnatt?, spurte geografilæreren vår. – Det er Norge, svarte vi.
Dette er over tretti år siden, da jeg var elev i grunnskolen i Bangladesh. Slik ble jeg introdusert for Norge. Unger kan bare lage seg en ide fra bøker og bilder om hvordan midnattssolen er.
Jeg hadde aldri drømt om å havne i Norge. Det var ingen grunn til å tenke på det, like lite sannsynlig som det var å komme seg til hovedstaden Dhaka fra Nord-Bangladesh. Jeg hadde heller ikke tenkt at jeg noen gang skulle forlate mitt fedreland, men nå er det altså en realitet i livet mitt. Jeg ble tvunget til å forlate Bangladesh. Nå lever jeg i midnattssollandet.
Norge er helt annerledes for meg enn Bangladesh, i alle aspekter. Språk, kultur, mennesker, miljø, vær – alt er nytt her. Den tøffe og kalde vinteren og også øyeblikk av dramatiske værfenomener, som man ikke kan oppleve i Bangladesh.
Jeg kom hit med familien min for rundt åtte måneder siden, noen dager etter 17. mai. Nordmenn stiller mange spørsmål. ”Liker du deg her i Norge?” Jeg skal prøve å svare på dette, men først vil jeg fortelle hva jeg har lært om Norge.
Norge ble styrt av Danmark og Sverige i 525 år. Det ble et selvstendig land i 1905. Under andre verdenskrig var Norge okkupert av Tyskland i mer enn 5 år. Til slutt fikk Norge reell uavhengighet 8. mai i 1945. For 100 år siden var Norge et fattig land. I 1969 fant de olje. ”Det norske oljeeventyret” var i gang. Slik har økonomien forandret seg gradvis. Nå er dette landet ett av de rikeste i verden. De politiske lederne og folket har kjempet mye for å bygge dagens Norge. En tidligere statsminister i Norge sa til innbyggerne “Gjør din plikt og krev din rett”.
Norge er en rollemodell for fred, menneskerettigheter og demokratisk praksis. Et fredsland, basert på likhet og likeverd. Ikke bare i teorien, men også i praksis. Dette landet er en velferdsstat. Folket nyter frihet og andre borgerlige rettigheter og muligheter. Det er et sosialistisk land der det finnes et utmerket konstitusjonelt demokratisk monarki. Folket i Norge har fortsatt “Vi vil bygge Norge”-mentaliteten. De tror på samhold, solidaritet, likestilling, kjærlighet og tilgivelse. Naturligvis ligger dette landet i øverste etasje av Jorden.
Tromsø er hovedstaden i Nord-Norge, der jeg bor nå. Det ligger nesten 2000 kilometer fra hovedstaden Oslo. Byen er i hovedsak en øy. Øya er en by med liv, kultur, festival, litteratur, utdanning og natur. Mennesker fra 150 nasjonaliteter bor her. En multikulturell og multispråklig by. Det er praktisk for oss som kommer utenfra.
Kanskje har jeg og min familie kommet hit fra Bangladesh – langt unna – for å være her for alltid. Skjebnen tok oss hit. Vi kom om sommeren. Vi var vettskremte. Vi har fått se midnattssola og mørket. Den vakre sjøen, fjorder, daler, fantastiske fosser, elver, stjerner og hvit snø.
Vi har lagt bak oss et år og feiret håpefullt det nye året 2012. Jeg likte den første julen i Norge. Det var fint å lære om julen. Personlig har jeg ikke noen religion. Jeg tror vi lever i én verden, så humanisme ville være det eneste å tro på. Og jeg er 100 prosent humanist, men jeg mener å respektere alle religioner.
Nordmenn er hjelpsomme, vennlige, høflige, positive, fordomsfrie og veldig snille. Vi har fått gode venner her, og når vi besøker dem, liker vi godt den norske tradisjonelle maten. Vi hadde erfaring med kulde, fra en periode vi bodde i Tyskland – før vi kom hit. Kulden her er omtrent som i Hamburg. Det som er nytt, er fire årstider. Fra Bangladesh er vi vant med seks. Til tross for at det påstås å være fire årstider her, vet jeg ikke helt
om det stemmer. Humoristisk sagt føles det bare som én: vinter. Eller som noen nordmenn sier: ”to årstider; grønn vinter og hvit vinter”. Vel, det er ikke noe problem om du har gode sko og tykke klær. Det er en ubeskrivelig følelse å gå på nysnø.
For innvandrere er det viktig å lære norsk og å bli kjent med samfunnet og hvordan det fungerer. Jeg går på skole tre dager i uken for å lære dette, sammen med min kone. Vår sønn Fiman går i barnehagen. Han liker det. Han vil gå dit på lørdager og søndager også.
I Norge får jeg og min familie leve i fred og uten frykt. Det har blitt mitt andre fedreland. Dette samfunnet er nå mitt samfunn, så jeg må vite alt om hvordan det fungerer. Og jeg har et visst ansvar for dette samfunnet. I så måte er jeg med i Røde Kors og Amnesty International, som frivillig. I tillegg er jeg ønsket velkommen som skribent i Virkelig. Jeg ønsker å gjøre noe for dette samfunnet.
Som sagt; uten å lære språket kan vi ikke integrere oss her, og selvfølgelig må vi følge norske regler og lover. Etter å ha oppfylt disse, kan vi fortsette å opprettholde vår egen kultur, tradisjoner og identitet. Det er uheldig, men sant, at noen innvandrere misbruker det gode velferdssystemet her i Norge. Ikke bare Norge, men hele Europa står overfor samme problem. Noen ganger gjør innvandrere samfunnet utrygt. Det bør være kontroll, ellers kan nye terrorister bli født.
Nordmenn er de fredeligste. De er mer enn høflige. De liker ikke å høre klager om andre. Det ser ut som norsk tenkning handler om respekt og forståelse. De siste syv månedene har vært spennende, og jeg nyter alt her i Tromsø. Vi prøver å justere oss positivt i det nye livet. Det norske folk og samfunn har allerede lært meg mange ting. Nordmenn er så positive, denne typen mennesker og samfunn har jeg aldri sett i mitt liv. Jeg liker Norge, og gleder meg til å lære meg skigåing.
