Jeg er veldig glad i jobben min. Jeg er så heldig at hver morgen når jeg våkner, kjenner jeg en glede over å ha nettopp den jobben jeg har.
Jeg har ikke alltid hatt det slik, og nettopp det bidrar nok til at jeg i dag, med hånden på hjertet, kan erklære at jeg elsker å arbeide med det jeg gjør. Jeg arbeider med et forskningsprosjekt på Universitetet i Tromsø som har brukermedvirkning i psykiatrien som hovedtema. Det betyr at jeg snakker med mange interessante mennesker som mener mye om dagens psykiatri. De mest givende og interessante samtalene har jeg med folk som har erfaringer som brukere av psykiatriske tjenester. Når jeg sier brukere, mener jeg pasienter, deres pårørende og barn. De eier mange sterke historier som de gjerne vil dele, og som de gjerne vil at omverdenen skal kjenne til.
Flere av brukerne jeg møter får hjelpetilbud fra ulike tjenester, og de setter til side mye av hverdagen sin for å kunne gå i møter med diverse instanser. For mange handler det om NAV, barnevernet og rus- og psykiatritjenesten i kommunen. Det er behandlingsmøter, ansvarsgruppemøter og tiltak i hjemmet. Det er mange personer inn i nettverket rundt den enkelte, og man kan bli svimmel når navnene listes opp. Så mange mennesker skal vite så mye! Når står man opp, spiser man tre måltider i løpet av en dag, tar man medisinen sin og får man medvirke i egen behandling? Det er ikke lett å forholde seg til, spesielt ikke om man sliter med rusproblematikk og i tillegg har fått en diagnose på skuldrene. Livet som pasient er komplisert.
Ytterligere komplisert blir bildet om man har omsorgen for barn. Mister man retten til å være forelder når man blir syk? “De største traumene har jeg ikke fra tvangserfaringer i psykiatrien”, forteller en kvinne, “men fra barnevernet. De er den store ulven i stuevinduet mitt. Jeg tør ikke å sove om natta når ulven lurer utenfor vinduet mitt”. Kunnskap om psykisk helsevern og kjennskap til hva ulike diagnoser faktisk er, er et eget fagfelt. Menneskene som jobber i barnevernet er gjerne barnevernspedagoger og sosionomer, hvor hovedfokuset ligger et annet sted. Naturlig nok. Det fins mange gode, innsiktsfulle mennesker som arbeider i barnevernet og gjør en fantastisk jobb for barn som lider under alvorlig omsorgssvikt. De ser det enkelte barnet og dets behov. Det er godt å få hjelp når man trenger det. Men det er også fortellinger vi ikke får høre, tause stemmer som ikke våger
å heve røsten. Det er kvinner og menn som sliter med psykiske lidelser, som prøver å kvele egen angst i redsel for å miste omsorgen for barna sine. De føler seg forfulgt i sine egne hjem, overvåket av instanser som mener de ønsker barna sine vondt. De slites mellom å våge å ta kontakt med psykisk helsevern for å få hjelp til å takle sykdommen sin, og å ”bare stå i det” for ikke bli mistenkeliggjort av barnevernet. De våger ikke gå på foreldremøter,
de isolerer seg i hjemmet og sender barna sine på butikken. Redselen for å bli sett er forbundet med redselen for barna sine. De blir fastlåst i onde sirkler av ensomhet og angst for det som betyr mest i livet; barna. Når jeg snakker med foreldre som er i kontakt med psykisk helsevern, sier de alle at det er barna som er det viktigste. Selvsagt sier de det. Tenk så godt om barnevernet hadde forankra et trygt og godt samarbeid med psykisk helsevern når det er med i bildet.
Men det fins gode fortellinger også, fortellinger der barnevernet samarbeider godt med det lokale helsetilbudet. Som er i dialog med mor når hun er tvangsinnlagt. Da kan hun dra hjem på ettermiddagene når ungene kommer fra skolen, og sove hjemme sammen med barna sine. Hun har et nært familiemedlem boende hos seg i de periodene hun er dårlig, og hun vet terskelen for å ringe barnevernet eller fastlegen kan være lav. For de forstår henne, ser henne og lytter til det hun har å si. De anerkjenner henne som forelder, også når sykdommen herjer. Merker barna dine at du er annerledes i disse periodene, kan jeg spørre? Ja, det gjør de. Men de vet at mamma er syk og tar medisiner, og det er langt mindre skremmende enn om mamma blir borte i lange perioder av gangen og de ikke får møte henne. Da skapes forestillinger om at mamma har forlatt familien og er dårligere enn hun i virkeligheten er.
Fordommer kan ofte være årsak til at en god praksis ikke kan forankres i ulike hjelpeinstanser. Vi tenker at psykiatriske pasienter som er innlagt på tvang umulig kan være gode omsorgspersoner for sine nærmeste. Det er ikke en oppsiktsvekkende fordom å bære med seg i lomma. Men vi bør være i stand til å møte våre fordommer og se på mulighetene i nettverket til den enkelte. No man is an island, skrev den berømte dikteren John Donne. Det er viktig å huske på.
