Når man tenker på byutvikling så tenker man på ”hvordan vi vil ha byen vår”, og ikke på hva slags underliggende prosesser som skal styre utviklinga i smått og stort.
En miljøvennlig byutvikling betyr derfor at vi fokuserer på kollektivtransport, at vi bygger miljøvennlige bygg, at vi har en miljøvennlig avfalls- og avløpshåndtering med mer. Dette er såkalte tiltak som kan settes opp på en liste og som enhver by kan måle seg opp mot og eventuelt krysse av for når de er ”gjennomført”. Ideen om å styre et moderne samfunn er nettopp tuftet på en slik tiltaksmodell og politisk innsats måles i ”tiltak”. Slik kommer dagens underliggende prosesser til uttrykk. Jeg for min del vil mene at du kan ha ”gjennomført” alle disse tiltakene og fortsatt ha en miljøuvennlig byutvikling. Og grunnen til det er at jeg tror vi må legge noe annet til grunn for en miljøvennlig byutvikling. Jeg tror at vi må tenke annerledes om hva det vil si å bo og leve i en by.
Det er bortimot umulig for meg å forklare hvor jeg vil uten en beskrivelse av følgende scenario: Tenk deg at skiferhellene i Storgata, at murpussen på Sommerlyst skole, at skadene på et hjørne på SAS-hotellet plutselig skulle repareres på en ny måte. Istedenfor å tenke at ”dette er ødelagt og må tilbakeføres til sin opprinnelige form” hadde man nå begynt å mene at dette er en hendelse eller en situasjon som har skapt nye muligheter for utvikling. Siden jeg de siste fem–seks årene har jobbet med begrepet disposisjoner ville jeg ha sagt at det har ”oppstått nye disposisjoner ved den ødeleggelsen” som vi kan velge å fjerne eller velge å bygge videre på. Tenk deg videre at denne byen vi kaller Tromsø hadde ansatt eller leid inn et par–tre kunstnere som stadig ble kalt ut for å se på disse ”ødeleggelsene” for å vurdere og utvinne de nye disposisjonene som hadde oppstått. Kunstnere er godt trent i å se hva som foreligger i det som ennå ikke har kommet til uttrykk, i hvilken retning noe peker og hva som kan være de neste stegene i et enda ubestemmelig kunstnerisk uttrykk. Har man brukt en bestemt farge, har man formet noe på en bestemt måte, har man satt sammen noe med noe annet, så foreligger det ikke uendelig antall muligheter i det neste steget. Man velger (intuitivt) blant noen (av og til få) muligheter som igjen danner et utgangspunkt for nye ”valg”. Slike valg må ta verden inn og møte den på halvveien fordi “verden” også kommer løpende med sitt. Kunst som suger alt fra eget hode er elendig kunst. Derfor snakker jeg ikke om stilretninger eller slike ting som at man skal fylle huller i asfalten med rosa sement eller at man skal male byen blå, men om noe midt i mellom kunst og reparasjon. Reparasjon – med alle sine praktiske hensyn i tillegg.
Vi mennesker mener at en god utvikling er en utvikling som fullt og helt er i våre hender. Da ser vi frihet utfolde seg. Når vi setter opp et bygg vil vi gjerne sette det opp etter nøyaktig gjennomtenkte planer. Planer som starter i mennesket og ender i mennesket. En bygning som ser gjennomtenkt ut skinner av menneskelighet, slik som operabygget i Bjørvika. Hvis “verden” – naturen og omgivelser generelt, skal tas inn må det gjøres på en like gjennomtenkt måte. Når det er slik må vi selvsagt også tilbakeføre det som er skada til den tilstanden det befant seg i før det ble skada. Ikke? Alt ved skaden må helst forsvinne, for alt annet forteller oss om slendrian: om noe som ikke lenger skinner av menneskelighet. Hvis det er sørveggen på Sommerlyst skole som har mista murpussen må man for alt i verden ikke tenke på at det er Balsfjordvinden som har piska og slått, og at denne vinden kan få lov til å komme til uttrykk i en reparasjon. Man må sette alt inn på at Sommerlyst skole skal være et uberørt uttrykk for mennesket på sitt mest menneskelige.
Det jeg ville ønsket meg var en by som utvikla seg, ved små og store skritt, på en måte som viste frem at vi eksisterer i et møte med verden, med det som er større og mer enn oss. For det faktum at det er slik skulle egentlig ikke være særlig vanskelig å merke for den som bor her nord. Vi kunne vise frem for all verden at det er på denne måten naturen selv jobber, den tilbakefører ingenting, men bygger seg videre ”oppå seg selv” i billiarder av stadig pågående møter. Fra Big Bang og frem til hver ny dag i vårt liv. Ikke tilfeldig, men heller ikke determinert. Litt åpent og litt lukka. Et sted å begynne er der hvor ting går i stykker og sende kunstnere inn for å reparere. Kunstnere som kan lese og bruke det som er ødelagt til noe helt bestemt.
Hva om vi reparerer denne veggen på en ny måte? (Foto: Kai Hagen)
