Etter flere år i rushelvete fant kvinnen på 41 år veien tilbake til hverdagen og livsgleden. Nå vil hun formidle at det finnes en vei ut.
Barndommen var ingen unnskyldning. – Da jeg var fire år, begynte jeg å gjemme unna alkoholrester fra festene hjemme for å gi de til Besta. Hun ble så glad når hun fikk dem. Besta var snill og jeg var så glad i henne, så jeg sto opp om natta etter festene og ryddet bort rester slik at ingen andre skulle ta dem, forteller kvinnen. Hun var allerede som barn medavhengig, og fikk tidlig innsyn i misbrukets verden. – Men jeg vil presisere at selv om jeg har hatt en vanskelig barndom, rettferdiggjør ikke det mitt rusmisbruk, forklarer hun bestemt.
Epilepsi
I syvårsalderen fikk hun diagnosen epilepsi. – Jeg kan huske hvor glad jeg ble. Det var noe spesielt med meg, og da fikk jeg oppmerksomhet. Behandlingen var en sterk medisin som jeg følte meg neddopet av. Foreldrene mine var glade for at jeg hadde en lærer med samme diagnose, slik at han kunne følge meg opp og vise forståelse i skolesammenheng. Slik gikk det ikke, isteden utnyttet han situasjonen på det groveste.
Overgriper
Da hun begynte i tredje klasse, tok læreren henne ofte ut av timene. På gangen tok han på henne, mens han forklarte henne hvordan det var å bli kvinne. – Han misbrukte meg ved flere anledninger over tid. Han terroriserte meg på forskjellige måter. Jeg husker spesielt en gang i svømminga. Jeg var førstemann uti bassenget og læreren kastet en stor badematte over meg, så jeg gikk under vann og trodde jeg skulle drukne. Det var skremmende, og jeg var mye redd. På grunn av hjemmesituasjonen hadde jeg ingen å betro meg til og fikk ingen hjelp. Heldigvis fikk vi ny lærer fra sjette klasse, forteller kvinnen, som ennå er tydelig berørt av hendelsene. Hun har fremdeles problemer når hun treffer læreren i dag.
Aldri drikke
Hun bestemte seg tidlig for ikke å drikke alkohol. – Jeg ville ikke bli som mamma og de andre. Jeg så på alkoholen som den største fienden i livet mitt fordi den tok fra meg menneskene jeg var glad i. Alkoholen ble et symbol på noe negativt. Venninnene mine begynte å prøve ut alkohol som 14-åringer. Til slutt begynte jeg å føle meg utenfor. I oktober 1984 ga jeg etter. Jeg glemmer aldri følelsen alkoholen ga meg. Jeg så en engel og følte at jeg hadde vinger og kunne fly. Jeg tror jeg ble alkoholiker fra første stund, sier hun stille. Hun forteller at alkoholen ga henne en avslappet følelse hun aldri hadde kjent før, og at hun hadde funnet sin store kjærlighet i livet.
Bleieskift og AA-møter
Hun fikk høre fra hun var liten at hun egentlig skulle vært en abort. – Da jeg ble gravid som 20-åring, hadde jeg egentlig ikke noe valg. Jeg valgte å få barnet og var edru hele svangerskapet. Men jeg gledet meg til svangerskapet var over sånn at jeg kunne begynne å drikke igjen. Jeg gikk fra barnefaren, som var en flyktig affære, og traff en snill og god mann som tok på seg farsrollen som om barnet skulle vært hans eget, forteller hun. Hun fikk en liten gutt og var hjemmeværende med ham. Hun trivdes med å være alene hjemme slik at hun kunne drikke etter behov – alene. Hun likte ikke utelivet eller det sosiale, det var drikkinga som betydde noe for henne. Etter hvert reagerte samboeren på konsumet og livsstilen og konfronterte henne med det. – Løsninga mi var å dra på AAmøter bare for å få fred. Jeg synes selv jeg drakk for lite, forteller hun.
Dobbeltliv
På AA-møtene traff hun mannen i sitt liv. – AAmøtene resulterte i edruskap en tid, og hun gikk inn i samboerskap og ekteskap med sin nye mann. Hun hadde ingen viten om sin nye kjærlighets posisjon i samfunnet før de ble kjærester, og snart befant hun seg i rollen som fin frue. Hun hadde selv en god jobb, og de hadde ingen økonomiske utfordringer. – En dag på jobb fikk jeg sterk hodepine. En av mine arbeidskolleger tilbød meg en tablett. Jeg takket ja til en Paralgin forte, og opplevde en sterk rusfølelse etter å ha tatt den, forklarer hun. – Jeg ble så glad! Endelig hadde jeg funnet noe som kunne erstatte alkoholen. Jeg gjorde hva som helst for å få dagens dose, og ingen visste noe. Jeg skadet meg selv, gikk til tannlegevakta og utnyttet alle muligheter. Til slutt var jeg oppe i 50 tabletter om dagen. Det ble vanskelig å få dekket behovet, så jeg begynte å drikke igjen. Det resulterte i et nytt besøk på avrusning.
Begynnelsen på slutten
Hun holdt seg nøktern i to år etter rusbehandlingen, og paret forsøkte å få barn sammen. Etter to år lykkes de. Hun blir gravid og får en liten gutt. Hun har i denne perioden utviklet et spiseproblem og går inn i en svangerskapsdepresjon som må behandles med antidepressiva. Hos legen får hun også Stesolid. Hennes mann vil at de skal ruse seg på disse. Kort etter vil mannen røyke hasj sammen med henne. – Jeg våkner til meg selv dagen etterpå og husker ingenting fra kvelden før. Da har vi røkt hasj og herjet tulling i det palasset vi bodde i, forteller hun. Hasjrøykingen fortsetter, men etter et år orker hun ikke mer. – Det ga meg ingenting. Det var ikke min greie. Jeg fikk ansvaret for hasjen da den kom i hus, og ble lei av å organisere det. Han kledde på seg dressen, tok med seg stresskofferten og gikk på jobb. Jeg skulle holde fortet hjemme. Fasaden sprakk til slutt, forteller hun. Hun ble kastet ut av mannen sin da hun ikke lenger var med på hans premisser. Folk hadde begynt å legge merke til at fruen i palasset var synlig beruset på høylys dag. De som ikke visste noe om hvordan
det egentlig var, klandret henne og fikk sympati for mannen.
Sterke stoffer
Innleggelser på flere institusjoner ender med at hun tar inn på et hotell i hovedstaden og får besøk av en bekjent hun traff på den siste institusjonen hun var innlagt på. – Jeg hadde begynt å drikke og var godt påvirket av alkohol da han kom. Dagen etter våkner jeg til speed og heroin på bordet. Jeg kan ikke huske noe. Etterpå brukte jeg hovedsakelig amfetamin, og til tider noe heroin også. Jeg har tatt flere overdoser. Amfetamin hadde en virkning på meg som gjorde meg lat. Jeg orket ikke noe, og jeg ruset meg mest alene. Jeg ble innlagt på sykehus etter at jeg ikke hadde sovet eller tatt til meg næring på en stund. I denne perioden var all livsglede borte og jeg forsøkte ved flere anledninger å ta mitt liv. Jeg samlet på tabletter, å dø var det eneste jeg ville, sier hun. Men hun overlevde forsøkene. – Jeg opplevde at jeg var så håpløs at jeg heller ikke greide å ta mitt liv. Jeg følte at jeg var dømt til å leve dette livet, forklarer hun.
Sigma ble redningen
I 2008 fikk hun en telefon fra Sigma Nord om at hun hadde fått plass for avrusning, men hun kan ikke huske selv å ha søkt seg dit. På denne tiden hadde hun tilgang på alt hun trengte av rusmidler og følte ikke behov for noe annet i livet sitt. Men ansvarsfølelsen sa til henne at hun måtte dra. En venn kjørte henne hele veien frem, og skrittene ut av bilen og inn på Sigma var tunge. Aldri før hadde hun følt en slik motvilje til å legge seg inn, og hun bestemte seg for at hun bare skulle være der et døgn. Hun sov i flere døgn. Hun valgte å bli, tok en dag av gangen og klarte avrusningen.
Rusfri og livsglad
I dag gleder kvinnen seg over en rusfri tilværelse og er ydmyk til livet. Hun tar utdanning og jobber. – Jeg gleder meg over hver dag og nyter livet. Hele tiden prøvde jeg å finne noe som kunne ordne meg, og forsto ikke at jeg var den eneste som kunne ordne meg selv. Jeg vil dele min historie for å gi håp. Det er aldri for sent å få livet tilbake uansett hvor langt nede man er. Ikke gi deg selv opp, du fortjener å ha det godt, avslutter hun.
Illustrasjonsfoto: Trine Lise Halmøy Lockertsen.
