Ved siden av vår kirke skal du sette opp en moské. Slik kan vi sammen lære våre barn å leve i fred med hverandre, og møte i hverandres hus med en utstrakt hånd.
Islam er den yngste av de tre monoteistiske religionene -jødedom, kristendommen og islam. Islam bygger på åpenbaringene profeten Muhammed mottok på 600-tallet, som er samlet i Koranen. I tillegg baserer enhver muslim sin tro på sunna, en lov- og fortolkningstradisjon som kom til i århundrene etter Muhammeds død.
Ifølge tall fra FN teller muslimene over 1,2 milliard mennesker i verden, om lag 20 % av verdens befolkning. De kristne Kari og Ola Nordmann er en del av et felleskap som teller om lag 33 % verdens befolkning, om lag 2 milliarder mennesker. Vestens blikk på Islam er like delt som muslimenes blikk på seg selv. Islam og orienten fungere på flere plan som en kilde til inspirasjon for den vestlige verden, og samtidig som en trussel og en fiende.
På slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet kom det nye utfordringer gjennom den store arbeidsinnvandringen til Europa. Siden da er islamske skikker, muslimske klesdrakter, og østlig kultur og mat blitt en naturlig og integrert del av livet i den vestlige verden, i hvert fall i byene.
11.september 2001 betegner et nytt og dramatisk taktskifte i vår felles historie. Fra dagen da dobbeltårnene falt, har frykt og mistenksomhet overfor våre egne og fremmede muslimer vokst i vesten. Dette er noe av bakteppet for den panikken som oppstår når det skal bygges et bønnested for muslimer i Tromsø. Med Nordlys i front for fremmedfrykten, drar skeptikere opp skremselspropaganda som mangler sidestykke i norsk pressehistorie. En balansert beretning, der den vanlige fredelige muslim kommer til orde, må vike for sensasjonelle oppslag som vies et mindretall av militante muslimer. Nordlys bringer detaljer om deres økonomiske og andre forbindelser til Saudi-Arabia, og antyder, uten å side det rett ut, at aksept for bygging av en moské i Tromsø vil representere en fare for terrorhandlinger op norsk jord.
Pengemomentet er særlig komisk, der Gahr Støre forteller at varme og vennlige Norge ikke vil ha blodpenger fra land eller grupper som bryter menneskerettigheter. Vel, nå skal ikke Jonas grave langt i ned i Det Norske Oljefondet før han finner ut at her på berget har vi en lang tradisjon i å samhandle med regimer og grupperinger som daglig bryter basale menneskeretter. Så skal vi plutselig bli så etterrettelige når det skal bygges et litt annerledes bedehus i byen. Bønnesteder vi allerede har hatt i mange år, det er ikke noe nytt om skal skje. Det er omtrent det samme som når interimskirka flytta ut av skolen på Grønnåsen og inn i nykirka på Templarheimen.
Frykten sitter dypt i oss inn på 2000-tallet. Media bringer terrorhandlinger som de nevnte tårnene, Pentagon, diskoteket på Bali og jernbanestasjonen i Madrid, og vi ser ikke ut til klare la være å koble dette på religionen islam. Terror er kriminelle handlinger, og kan ikke med et rettferdig blikk ledes ut fra en religion. Det vil le være like urimelig som å klandre katolisismen for grenseoverskridende handlinger utført av pedofile prester eller, i et litt videre historisk perspektiv, å klandre Gud for vikingenes bestialske tokt for kvitekrist i sin tid. Ei heller kan man forklare jødeutryddelsen med bibel i hånd. Poenget mitt er overmåte bevist i gjennom århundrer. Den jevne muslim er like lunefull som Jesu etterfølgere.
Gnisningene mellom dagens Europa og dets muslimske innbyggere forårsakes av mer enn terrorfrykt. Vi diskuterer heftig om vi skal lovfeste kleskoder for våre muslimske trosfettere. Frankrike har allerede slike lovforbud, og har vel demonstrert at forbud ikke er en god inngang til dialog. Flere muslimske land diskuterer også hvor formålstjenlig slike hodeplagg er, og har gjennom dette vist at de er i en sekulariseringsprosess. Altså en bølge innenfra. Det høres mer fornuftig ut i mine ører at muslimene sekulariserer seg selv med tiden til hjelp, enn at vi strekker opp linjene her i vesten.
La muslimene ivareta sin egen reformasjon, det er som vi vet en lang og vanskelig prosess. Det er ikke så lenge siden vi selv forfektet et kvinnesyn under pari. I mellomtiden kan vi støtte opp om de muslimene som vi mener fortolker sin tradisjon i tråd med våre syn på rettferdighet og menneskerettigheter. De av våre islamske medborgere som vender ytre påbud om til indre verdier, som anstrenger seg for å være gode, produktive og ærbare borgere, utgjør hoveddelen av dem som lengter etter et verdig gudshus i Tromsø. Et hus som vil være åpent for alle som vil komme inn, et hus som også etter muslimsk skikk skal ivareta de fattige.
I Norge er det ikke uvanlig å legge til grunn at vi representerer klodens elite når det gjelder demokrati, menneskerettigheter og individets egenverd. Virkeligheten er mer nyansert. Norske internasjonale invisteringer, våpeneksport og direkte deltakelse i krigshandlinger, bidrar til å opprettholde despotiske og autoritære regimer blant annet i muslimske land.
Fra et kritisk muslimsk ståsted representerer deler av det vestlige materialistiske levesett en materialistisk og gudløs kultur, der vi danser rundt gullkalver og holder sex og nytelse foran kyskhet, fromhet og sannhet. Vi har ingen respekt for familien, og overlater omsorgen av våre gamle til institusjoner. Ingen kan nekte for at det er noen viktige poeng i en slik analyse, men vi liker ikke tanken på at noen utenfra skal ha synspunkter på hvordan vi lever våre liv, og kaster ballen tilbake med beskyldninger om kvinneundertrykking, brudd på menneskeretter og liten forståelse for sekulære verdier.
Vi med den store takhøyden burde enkelt forstå at svært mange av de vaner og handlingsmønstre som skaper gnisninger mellom muslimer og ikke-muslimer, ikke stammer fra islam, men fra den kulturelle arv fra personens hjemland eller familie. En naturlig utvikling og normalisering vil gå av seg selv, på samme måte som fundamentalistiske, livsbenektende og negative elementer av vår egen trosutøvelse sakte men sikkert slås i hjel av tiden.
Jo mer fremmed omgivelsene er, jo mer hardnakket holder mennesker på gamle, overleverte og velkjente tradisjoner. Knapt noen nordmann er så norsk som de utvandrede – tidligeretil USA, i dag til Spania. FRP holder valgmøter under palmene i Palmas. Omgivelsenes reaksjon forsterker det konservative, og i denne onde sirkel skapes større motsetninger. Å gi gode levekår for våre medmennesker, er en stram line til et fredfullt samfunn.
Det er langt fra uvanlig at en muslim som er oppvokst i Norge har en god, høyere utdanning. Han må fortsatt søke opp mot hundre jobber flere enn en nordmann med norsk navn før han får napp. Situasjonen avdekker en rasisme som er skjult for andre enn de som opplever den. På samme måte er det med gjestfriheten i forhold til utleiemarkedet. Den fremmede fremmedgjøres ytterligere, og plasseres i gettoer sammen med mange med samme hud og tro. Vi vil aldri bli kjent med han, og han opplever hindre mot å delta i vår samfunnsstruktur. Vi har ikke gitt den fremmede et valg. Når han da løfter sin spade for fellesskapet, mistenkeliggjør vi huset han skal bygge.
Toleranse og imøtekommenhet er ikke synonymer til enighet. Så lenge vi er uenige ligger landet til rette for dialog, og vi kan møtes i gjensidig inspirasjon, og minne oss om det felles grunnlaget vi baserer vår trosutøvelse på. Slik det sømmer seg mellom fettere.
Vi kan ikke forhindre en internasjonalisering av samfunnet vi lever i, selv om en flik av norsk politisk virkelighet ser ut til å tro det. Vi kan heller ikke hindre en sekularisering av samfunnet uansett hvor mye Rachid fra Israel eller Peder-Henrik fra Kåfjord vil det. Sekularisering baserer seg i hovedsak på tillært fornuft, og fornuften en vanskelig å bestride.
De av oss som mener Norges tilslutning til Menneskerettighetskonvensjonen skal ha et konkret og forpilktende innhold, må uopphørlig vise i praksis hva det vil si å bekjenne seg til menneskerettigheter, også overfor de av våre muslimske søsken som ikke følger dem. Vårt møte med muslimsk praksis vi ikke liker, kan få oss til å bli ”voksen”, til å ta oss selv og våre idealer på alvor.
Vi kommer ikke unna at vi bor og lever sammen, her og i resten av verden. Det er dette vi må ta utgangspunkt i. Vi er forskjellige, men vi har kun en klode å bo på. Dette utgangspunktet vil ikke endres, enten fremtiden avføder konfrontasjoner, frykt og bitterhet, eller om vi klarer å respektere hverandre og i beste fall lære av hverandre.
Vi går en større verden i møte. Om 20 år fra nå kommer vi til å skjønne lite av debatten om og rundt en moské i byen vår. Begynn å bygge nå, for Guds skyld.
Redaktør Eirik Junge Eliassen er halvstudert teolog og har fag i etikk fra universitetet i Tromsø.
Kilder: Michael Rothstein ”Verdens religioner”, Brian Beedham ”Islam and the West”, Kari Fogt ”Islam på norsk” og Peter N. Waage ”Islam i en moderne verden”
Foto: Eirik Junge Eliassen
