Virkeligselger Constantin ”Costi” Plaiesu (33) har en syk sønn. Nå haster det. Tromsø er hans siste håp.
De er nye ansikter på gata i Tromsø. Familien Plaiesu er fra Romania. Constantin, hans kone Nicoleta-Mariana og deres 3-årige fødselskadede sønn Angel, har kommet hit i håp om at Angel en dag skal få et godt liv i Norge. Angel betyr engel. Veien hit har vært lang og lidelsene mange for den lille familien.
Vi som kjenner Constantin er ofte overveldet av hans positive livskraft til tross for motvinden han har vandra i. – Som 13-åring ble mitt liv totalt kastet rundt. Alt endret seg. Alt jeg visste, alt jeg kunne, alt jeg trodde på raste sammen. Alt ble hvisket bort. Jeg våknet opp etter kommunismens fall som et bortkommet barn, sier Costi.
Han ble født inn i en svært rik familie i Romania. Den femte rikeste familien i en by på størrelse med Tromsø. – Min far var sjåfør for den største byggentreprenøren i landet, og lønningene var gode. Min mor arbeidet på våpenfabrikk. På denne tiden, under Ceausescu, bygde Romania våpen og raketter for land som Iran og Irak, forteller Constantin.
Constantin var enebarn og mye alene. Han var et klokt barn, flink på skolen. – Så kom revolusjonen i 1989, kommunismen falt med diktatoren og landet skulle bygge demokrati. Romania var et av de rikeste landa i kommunistblokka, og ingen klaga på noe. Alle hadde det de trengte; utdanning, jobb, skole, mat og klær. Ingen visste på denne tiden hvordan man skulle bygge demokratiet. Vesten hadde åpenbart vikarierende motiver for å hjelpe til med demokratiseringen, la seg i mellom alt av rumensk import og eksport, og sugde ut all verdien av landet. Sakte, men sikkert ble Romania fattigere og fattigere. Alle verdiene ble borte og inflasjonen gjorde livet ulevelig. Demokratiet skrudde av det velsmurte systemet. Det nye lederskapet dopa ned folket og landet, proppfullt av korrupsjon og selvisk ledelse. Selv i dag er landet pill råttent, korrupt og lutfattig. Dette holdt på å ta livet av ungen min. Legene gjorde stygge tabber under forløsningen. Jeg vil ikke plassere skyld, men jeg vet en del i dag som jeg ikke visste da, sier Constantin.
Familien kollapsa også i kommunismens dragsug, og Constantins foreldre gikk fra hverandre.
– Jeg forsøkte å gå skolen ferdig, men ble stoppa av økonomi. Jeg var en toppelev, en av de beste, men ingen kunne betale for utdanninga mi. Naturlig nok, mamma mista jobben fordi våpenfabrikken ble lagt ned.
Alle dårlige ting la seg på mine skuldre, jeg ble på en måte overlatt til meg selv som 12-13-åring. Da jeg var 16, hadde jeg det hele og fulle ansvaret for meg selv, forteller Costi.
Hans mor begynte i klesbransjen og eksporterte varer til Tyrkia. Slik havnet Constantin og mora der. – Vi jobba i en klesbutikk. Jeg var ung. Stod ute på gata og inviterte kunder inn. Tjente 5 euro om dagen. Jeg gjorde det bra, utelukkende fordi jeg snakket rumensk. Tyrkia var den første åpne grensa og et populært reisemål for rumenere. Vi var der i to år, men hver tredje måned måtte vi tilbake til Romania for å fornye visumet. Jeg hørte om Europa, og drømmene vokste frem. Schengen-avtalen åpna for at jeg kunne reise når jeg var 18. Det var ikke lov til å jobbe der, men man kunne dra på besøk. Det ble Oslo først. Illegalt arbeid. Var uteligger der nede. Jeg skjønte ikke hvorfor andre uteliggere samla flasker, men fulgte en dag etter en mann som gikk og panta flaskene. Jeg oppdaga at dette var penger og begynte å samle flasker samtidig som jeg spurte folk om jobb, sier Costi.
Plutselig en dag hørte Constantin at en mann slet med å starte motoren på bilen sin. – Jeg gikk bort til han og hjalp han med bilen. En god gjerning skulle føre til at jeg fikk en tilbake. Mannen gav meg en jobb, men betalte meg ikke penger. Han gav meg mat. Mannen hadde en gård på Sørlandet, og han spurte om jeg ville jobbe der. Så havna jeg i Kristiansand. Litt lønn, samt kost og losji. Han hadde aldri nok penger til å betale meg, men jeg fikk ta med meg kona dit. Vi jobba der begge to. Det gikk tre måneder. Han hadde fortsatt ikke mye penger og holdt ikke avtalene sine. Jeg måtte over grensa til Romania hver tredje måned, som du vet. Plutselig en dag ble jeg stoppa, og dagene mine i Norge var talte på dette tidspunktet. Sjefen svarte ikke på telefonen når myndighetene skulle sjekke ut at jeg var invitert til Norge av han, og jeg kom ikke inn i landet igjen. Jeg stod på bar bakke igjen og så aldri noe til pengene han skyldte meg. Under dette oppholdet så jeg at Norge var drømmenes land. Her lå mulighetene, her lå levestandarden høyt over det jeg kunne få til hjemme. Jeg ville bli norsk og lovte meg selv at en dag skulle jeg komme tilbake. For å bygge meg opp igjen, tok jeg jobb i Romania på et slags supermarked. Her starta jeg ved kassaapparatet, men ble etter hvert daglig leder av foretaket. Her bygde jeg opp det jeg trengte for å komme meg videre i livet. For meg var det ensbetydende med å komme meg ut av Romania igjen, sier Constantin.
Via en fetter kom Constantin seg illegalt inn i England. Etter hvert kom kona hans etter. -I England ble kona gravid. Dette var i 2005. Hun fikk store problemer i svangerskapet. Illegale innvandrere blir ikke behandla pent i England. Hun var meget svak og fikk ingen hjelp. Jeg ante at noe var galt allerede på dette tidspunktet. Vi var blakke og redde. Hun dro tilbake til Romania – til en slags sikkerhet – mens jeg fortsatte å jobbe i England. Etter seks måneder ble jeg tatt av politiet. Jeg prøvde å fortelle dem at jeg ikke ville tilbake til Romania – jeg hadde jo intet liv der. Det var ingen bønn, jeg ble sendt tilbake, forteller Costi.
Kona tilbrakte mesteparten av svangerskapet i sengen. Syk og svak. – Da jeg ble arrestert, forverra hennes situasjon seg, det ble stress for henne. Første gang jeg så Angel, barnet, var han 4 måneder gammel. Det rumenske helsesystemet var kollapsa – er kollapsa – har man ikke penger, har man store problemer. Angel ville ikke ta til seg brystmelk – vi vet fortsatt ikke hvorfor. Jeg skjønte at noe var galt. Jeg la senere saken frem for en irsk lege, som mente at noe måtte ha gått galt under fødselen. Da vannet gikk, hadde hun dratt til fødeavdelingen, hvor hun bare ble ledd av og sendt hjem igjen. Legene hadde ment at det ennå var flere dager til barnet kom. En sykepleier hadde forbarmet seg over henne og overtalt legene til å se på henne igjen. Den irske legen mente at det kunne hende barnet hadde vært uten oksygen et lite minutt eller to og at dette kunne være en av grunnene til skaden på øyemuskelen. Angel var litt over to kilo og veldig svak. Vi kjøpte spesialmelk til Angel, for at han skulle bli sterkere. Han gråt ikke – han skrek, hylte fra sine lungers fulle kraft hele tiden. Dette vedvarte i ett og et halvt år. Endelig ville en lege undersøke barnet. Han fant ut at gutten hadde en alvorlig øyeskade, men mente at dette ikke kunne opereres før etter at barnet var fylt 4 år. Blindt aksepterte vi dette. 1. januar 2007 åpnet de rumenske grensene seg mot verden, via EU. Reglene ble da slik at du kan dra hvor du vil i Europa, hvis du har noe å komme til. For eksempel en jobb. Etter 8 måneder i Irland, fikk jeg endelig jobb. Jeg ville være der, for der var legen som kanskje kunne hjelpe oss med Angel. Først måtte jeg lære engelsk. Jeg jobbet her og der, bodde på gata, plukka mat i containere og samla flasker. Sendte alle pengene hjem. Jeg var sta og holdt ut. Plutselig dukka en god jobb opp via en kollega på en byggeplass. Jeg flytta meg fra Dublin og 300 kilometer sørover til hovedkontoret der og begynte i byggebransjen, med hovedvekt på tak. Taktekking, kan man kalle det. Da jeg kom dit, åpna himmelen seg, jeg ble tatt i mot som en greve. Jeg skulle bo på hotell før jeg fikk noe eget. Jeg hadde alt der, fikk klær, mat og venner, og en sjef som tok vare på meg, forteller Costi.
Sjefen hadde drikkeproblemer, disse ble verre og han ble et petimeter som presset Constantin hele tiden. – Jeg jobbet på tak 12 timer om dagen. Jeg var utslitt, sa til sjefen at jobben var null problem, det var han som var problemet. Han ble lei seg og ville ikke at jeg skulle forlate arbeidsplassen, jeg var en av hans beste menn. Det var mange som sluttet, fyren var umulig å jobbe for. Jeg var der på grunn av ungen min, var der for å tjene penger til operasjonene hans. Jeg sendte alle pengene hjem til kona, mens jeg søkte rundt etter privatpraktiserende leger som kunne utføre den nødvendige kirurgien Angel trengte. Sjefen og jeg hadde samme problem; han hadde bare meg, og jeg hadde bare han, så vi halta videre i vårt skjebnefelleskap. Jeg jobba som et lyn. Sjefen gjorde 15 meter takarbeid om dagen, jeg gjorde 36. Ikke rart han var glad i meg. Etter hvert innså han at jeg var bra for selskapet og begynte å betale meg bedre. Rart hva man finner seg i. 12 timers arbeidsdag pluss tre timers kjøring til og fra jobb. Jeg sparte mange penger, og fikk etter hvert kona og Angel over til Irland. Jeg skjønte intuitivt at det hastet med operasjoner, til tross for at rumenske leger mente at det ikke var nødvendig. Sjefen forstod etter hvert situasjonen og ga meg fri til å reise rundt i Irland for å finne en kirurg som hadde kompetanse på Angels øyeproblem, sier Constantin.
Det irske helsevesenet ville hjelpe, men køene var lange, og Constantin forsto at han måtte finne en privat klinikk som kunne ta operasjonene som hastet. – Jeg fant en lege som tok saken med en gang. Han mente at gutten burde vært operert for lenge siden og kalte Angels tilstand for svært kritisk. Han ble flytta frem i alle køer og fikk den første nødvendige operasjonen. Tiden var overmoden for inngrep og vi vet ikke ennå helt hvordan det har gått. Operasjonene innebærer en risiko for at Angel kan miste synet, i verste fall på begge øynene, sier Costi trist.
Angel har dobbeltsyn og ser ikke dybde. Altså arbeider ikke øyene sammen som friske øyne gjør. – Det var klart for operasjon nummer to i Irland, og jeg jobba det remmer og tøy kunne holde, men så kom finanskrisa. Økonomien i byggebransjen falt, og rumenske fremmedarbeidere mistet arbeidsløyven i Irland. 200.000 mennesker mistet jobben på kort tid. Jeg stod i en klemme. Jeg måtte minimum tjene 2000 euro i måneden for å ha til bolig og mat på rimeligste måte, mens den best betalte illegale jobben jeg kunne få i Irland, bare kunne gi ca. 1000 euro i måneden. Jeg måtte bite i den sure sokken og ta med meg kona og Angel tilbake til Romania, sier Constantin.
Angel trenger altså en operasjon til, og det haster. Irland er ikke lenger et alternativ. Familien håper nå å få dette til i Norge. – Vi har hastverk. Finnes det en lege der ute som kan hjelpe oss? Vi er lutfattige og har neppe krav på noe særlig hjelp her i Norge, men like fullt; hør vår bønn!, sier Costi.
Han hadde hørt om Tromsø, om de varme menneskene og den røffe naturen. – Jeg ville hit, magen min sa at Tromsø ville være plassen for en løsning på våre utfordringer. Jeg har store fysiske begrensninger, kroppen min er 33 år gammel, men knær, rygg og armer er utslitte etter mange tunge år i byggebransjen. Jeg trengte å komme et sted der jeg kunne jobbe uten å slite mer på kroppen min. Jeg havna i Kristiansand igjen som et utgangspunkt for veien til Tromsø. Plutselig en dag møtte jeg en romanimann med alvorlige problemer med trafikkpolitiet der nede. Han var taua inn for å kjøre bil uten å ha sertifikat. I tillegg kunne han ikke snakke engelsk, så både han og onkel politi hadde et forferdelig problem. Jeg kom dem til unnsetning, og unngikk at bilen hans ble beslaglagt. Uten å si for mye om den saken, fikk jeg ut bilen, og vi ble perlevenner, både romanien, polisen og jeg, ler Constantin.
Constantin hadde flaks. Lykkelig nok skulle romanien til Tromsø. – Jeg fikk jobb som sjåfør oppover. Da jeg kom hit, hadde jeg intet annet valg enn å tigge på gaten. Jeg gikk rundt med en kopp. Vi bodde på et lite hotell, og jeg maste hele tida på sjefen for hotellet om å få jobb. Etter hvert som vi ble kjent, åpna det seg en mulighet, og jeg begynte å male, pusse opp og gjøre alle mulige ting for eieren av hotellet. Jeg var heldig og jeg er evig takknemlig for hans godhet mot meg. Det er ikke så mye å gjøre for tiden, og jeg må tjene penger for Angels del, så en dag banka jeg på døra til Virkeligkontoret, forteller Constantin.
Nå er han Virkeligselger og jobber hele dagen. Han var faktisk den første registrerte Virkeligselgeren fra et annet land, en vanskeligstilt fra en annen vanskelig hverdag enn narkotika. – Mitt slit er en fødselsskada sønn som har store medisinske utfordringer, og min jobb som far, er å løse dem. Salget av Virkelig har ført til at jeg kan leve, og har gitt meg gleden av å hente min kone og Angel til Tromsø. Der jeg nå bor har jeg forferdelig høy husleie, men jeg kommer meg ikke inn på vanlig privat boligmarked uten å kunne betale depositum, men jeg håper og sparer. Jeg skjønner også privates skepsis til en rumensk mann som snakker gebrokkent engelsk, lever av å selge et magasin, og på toppen av det hele har en sjuk sønn som foruten å ha øyeproblemer, også trolig er hyperaktiv og har en feil med føttene. Det er også lett å forveksle meg med en romani, til tross for at jeg er en borger av EU. Jeg skjønner dette og forstår at jeg ydmykt må bøye meg og jobbe hardt, både for å vinne tromsøværingenes tillit og ikke minst komme i mål med min sønns problemer, sier Constantin.
Han vil bygge seg opp, sakte, men sikkert. Han vil gjerne være i Tromsø med familien sin. – Jeg vil se Angel vokse opp her, få utdanning og gjøre sitt dårlige utgangspunkt til skamme. Veien hit har vært lang, og den er ikke ferdig gått ennå, men jeg har god tro. Tro på at ærlighet og hardt arbeid vil gi meg det rommet jeg trenger i tromsøfolks hjerter. En dag vil jeg lykkes. Helt sikkert. Enhver far eller mor vil forstå; jeg har ikke kommet hit for å ta fra dere noe, jeg har ikke kommet for å snylte eller lure noen. Jeg har kommet hit i håp om et bedre liv og vilkår som gjør at min sønn vil få et så godt liv som overhodet mulig. Du skjønner, jeg elsker dette barnet. Og for et barn man elsker, gjør man alt som står i sin makt – og mer til, avslutter han.
Velkommen til Tromsø, Angel Plaiesu. Hvis du en gang leser dette, håper vi at vi møter deg med den samme varmen som du og dine foreldre har møtt oss. De har gitt av seg selv, de har gitt sine liv for deg og for din helbred, og vi blir stille i møtet med deres livskraft. Du skal vite at du har mye å lære oss når du en gang blir stor. Vi har allerede lært mye av din far. Vi har lært å leve våre liv slik det er, og ikke slik det kunne ha vært. Han har lært oss noe om aldri å gi opp, og ikke minst har han fortalt oss om deg, Angel, du sommerfuggel i vinterland. Vi håper vi tar i mot den handa du strekker frem mot oss, og det skulle være enkelt for oss å hjelpe deg. Dét skulle bare mangle. Velkommen til Tromsø, Angel. Velkommen!
foto: Eirik Junge Eliassen
