-Det er ikke verdens enkleste sak å urinere med publikum tilstede, sier Jon. Staten bruker årlig mer enn 200 millioner på overvåkede urinprøver.

En LAR-klient er et menneske som er vurdert av staten Norge til å være så syk av sitt stoffbruk at vedkommende har lovfestet krav på behandling.

Mange ganger ukentlig
Urinprøver er en sentral del av LAR-behandlingen slik den fungerer i dag. Urinprøven brukes til å avgjøre om LAR-klienten inntar annet enn legeutskrevet narkotika. Oppleggene varierer, men mange er pålagt å late vannet under oppsyn flere ganger ukentlig. Både helsepersonell og brukere stiller seg kritisk til dette regimet, som av mange oppleves som ydmykende og meningsløst. Tvungen fremvisning av kjønnsorganet til stadig nye helsepersonell og andre fremmede personer, fremstår som en krenkelse for selv de tøffeste og mest ublyge blant oss. Også internt i LAR er det en viss motstand. Noen LAR-konsulenter nekter å delta i dette piss-arbeidet. Det juridiske og medisinske grunnlag for ordningen er uklart. Ikke minst er det grunn til å spørre hvilken nytte staten har av opplegget, som koster over 200 millioner kroner i året.

Kontrakter for livreddende medisin
Før man får status som LAR-klient, er man nødt til å undertegne diverse kontrakter. En av disse er samtykket til urinprøveanalyser. Det er omdiskutert hvor mye vekt man kan tillegge en slik kontrakt. I følge pasientrettighetslovens §4-1 kan pasienten når som helst trekke en slik kontrakt tilbake. Pasienten har også i følge lovens §3-1 rett til å medvirke i hvordan behandlingsforløpet skal være. Egne lover eller forskrifter for LAR eksisterer ikke, det nærmeste man kommer er tre rundskriv fra Helsedirektoratet, rundskrivene I-35/2000, I-33/2001 og I-5/2003. Til tross for at dette kanskje er det nærmeste man kommer en lovhjemling for LAR, går det ikke eksplisitt frem hvilken rolle urinprøvene har i opplegget, eller hvordan kontrollen skal gjennomføres. Dette fører til forskjellige regimer fra sted til sted. Det er med andre ord uklart om LARs krav om regelmesige urinprøver er lovlig eller ulovlig. Dersom en LAR-pasient nekter å avlevere urinprøver, er det neppe juridisk grunnlag for å avslutte substitusjonsbehandling på grunnlag av dette alene.

Medisinsk grunnlag
Det bør naturligvis være en dialog mellom LAR-klienten og foreskrivende lege om bruken av substitusjonsmedisin, andre medikamenter og evt. narkotika, og om virkningene dette har på kroppen og livet til den syke. I LAR er mye av denne dialogen er overlatt til såkalte ”rus-konsulenter”, som kan være personer uten helsefaglig utdannelse. Dersom ruskonsulenten føler at hun eller han ikke kan stole på det pasienten forteller, er det naturligvis et problem for kommunikasjonen. Analyse av blod, urin, hår eller andre kroppsdeler og sekreter vil kunne bekrefte en eventuell mistanke om at LAR-klienten har inntatt andre preparater enn det hun eller han vil fortelle til sin kontaktperson i LAR. Påvist sidemisbruk vil føre til tap av behandling eller innstramminger i henteordninger.

Nødvendig?
En som nettopp er kommet under behandling er toppmotivert for å slutte. Hva oppnår man ved å tvinge vedkommende til å tisse i en kopp for åpen scene opp til tre ganger i uka? Er det noen forskjell i å få bekrefta tre ganger i uken eller hver 14. dag at en pasient er positiv på cannabis eller beroligende (Benzo)? Forskning har ikke påvist noen dokumenterbar positiv behandlingseffekt av denne formen for ”overvåking” og disiplinering av pasientene. Noen studier tyder tvert imot på at overvåkede urinprøver er anti-terapeutisk, ved at pasienten faller ut av behandling.

Økonomi
Hyppige urinprøver påfører samfunnet og rusomsorgen betydelige kostnader. Kjemiske laboratorier gjør store penger på virksomheten. Gjennomgang av prøvesvarene beslaglegger verdifull tid for leger og ansatte i LAR. Hyppig prøvetaking setter også grenser for å komme videre i livet med eksempelvis skolegang, jobb og samvær med barn. Slik det er nå dekkes utgiftene til urinprøver fra rikstrygdeverket. Dersom urinprøver flere ganger ukentlig ikke er medisinsk nødvendig, er det da rimelig at trygden skal dekke dette?

Urinprøver og rehabilitering
Flere hevder at hyppige urinprøver er nødvendig for rehabiliteringsprosessen, og for å sikre rusfrihet. Enkeltehevder sågar at urinprøvene er viktige for at pasientene skal ha noe fast å gå til og klare å komme seg opp ommorgenen. I byer med sentral urinprøvetakning fører hyppig urinprøvetakning paradoksalt nok til at pasientenehar regelmessig kontakt med andre rusmisbrukere, noe som kan føre til at det blir vanskeligere å løsrive seg fra rusmiljøet. Det er viktig at pasientene har noe å fylle hverdagen med, men at urinleveranser skal være motivasjonen for å komme seg ut av senga om morran er neppe den standard vi ønsker å rehabilitere syke personer med avhengighetslidelser til.

Regionale forskjeller
Det er store regionale forskjeller når det gjelder praksis for urinprøvekontroll.  I Oslo kjøres stikkprøver, mens andre steder må man levere 2-3 dager i uken. I følge leger er det forbløffende få sentrale anbefalinger på hvor ofte og i hvilke situasjoner man bør ta urinprøver av LAR-pasienter. Særlig problematisk er at det ikke foreligger noen nasjonal konsensus for påvisningsgrenser for rusmidler i urin.Utfallet av analysen, og derved hvilke konsekvenser pisset gir for LAR-klienten, kan til en viss grad avhenge av hvilket laboratorium prøven sendes til: altså en vilkårlighet som kan representere et rettsssikkerhetsproblem.

Er urinprøver et objektivt mål på rusbruk?
Det er en ikke ubetydelig usikkerhet knyttet til analysesvarene. Rent teknisk er det uunngåelig at det med jevne mellomrom dukker opp falske positive prøvesvar fordi det finnes lovlige næringsmidler og medikamenter som kan gi positivt prøvesvar. Utvalget av utstyr til manipulering av urinprøver er enormt, og det er naivt å tro at man til tross for omfattende overvåkning kan forhindre juks.

Forslag til tiltak
I en uttalelse vi finner på Helsedirektoratets nettsider, utarbeidet av lege Guttorm Raknes, foreslås følgende tiltak:

• Urinprøveregimet i LAR må være forenlig med grunnleggende pasientrettigheter og

Menneskerettigheter.

• Medisinsk hensiktsmessighet og vitenskapelig dokumentasjon bør ligge til grunn for

prøvetakningsfrekvens.

• Det er neppe grunnlag for testing flere ganger ukentlig.

• Urinprøver skal ikke være en del av et system av kontroll, straff og belønning, eller som et tiltak for å ”aktivisere” LAR-pasientene.

•Det bør være felles urinprøvepraksis for hele Norge, og nasjonal konsensus for påvisningsgrenser.

• Det bør settes i gang forskning for å avklare nytten av urinprøver i LAR, og hvor ofte prøver bør tas.

• Kostnadene av hyppige urinprøver bør veies opp mot nytten av andre tiltak.
Både laboratorier og prøvetakningssteder har sterke økonomiske interesser i hyppig urinprøvekontroll. Kostnadene til urinprøver er usynlige for LAR-sentrene ettersom RTV betaler. Trolig ville man hatt en mer edruelig urinprøvetakningsfrekvens dersom urinprøvene ble fakturert LAR-sentrene, avslutter Raknes.

Konklusjon

Regelmessige urinprøver har tatt plass som en av ”bærebjelkene” i LAR-systemet, og legger beslag på en betydelig del av tiltakets ressurser, både økonomiske og personellmessige. Opplegget oppleves meningsløst og ydmykende, både av brukerne og store deler av det faglige miljøet. Det er svært usikkert om det i det hele tatt er noen positive effekt knyttet til regimet.  Det forsterker LAR-regimets omdømme som en disiplinerende og tidels meningsløst makt-byråkrati.

Virkelig mener: avvikle ordningen umiddelbart!

Kilder:

Chutuape MA, Silverman K, Stitzer ML. Effects of urine testing frequency on outcome in a methadone takehome

contingency program. Drug Alcohol Depend. 2001 Mar 1;62(1):69-76.

Baker JG, Rounds JB, Carson CA. Monitoring in methadone maintenance treatment.

Int J Addict. 1995 Jul;30(9):1177-85.)

Ege PE. Urinkontroll i behandlingen av opioidmisbrugere. Ugesk Læger. 2003 1651/13.

Renland A. Fra justis- til helsesektor? Rus&Samfunn 18.06.2010. http://www.rus.no/id/456.0

http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00010/Urinpr_veriLAR_10527a.pdf

Eirik Vingen Henriksen