I 1953 publiserte Watson og Crick en artikkel som beskrev det som kan sies å være DNA-molekylets struktur.
Med på lasset av denne oppdagelsen fulgte teorien om dette molekylets programmerende og determinerende rolle i organismen som helhet. Duoen mente de hadde funnet ”nøkkelen til alle organismers utvikling”. Med denne teorien og beskrivelsen av genenes struktur hadde man et utgangspunkt for å tenke seg en mulig teknologisering av livets utviklingsprosesser. Kunne man kartlegge disse genene, så ville man – vips – ha en unik tilgang til å forme vår egen og andre organismers biologi. Dette var tanken bak det som het The Human Genome Project (HUGO-prosjektet). Dette ble startet i 1988 og avsluttet i 2001, og formålet var altså nettopp å kartlegge hele det menneskelige genom (alle menneskets gener). Flere hundre forskere fra over 40 land deltok, og enorme pengesummer og politisk prestisje var lagt ned fra dag èn. Bakgrunnen for overhodet å sette i gang med dette, var dogmet om at det er genene som determinerer utviklingen av egenskaper, sykdommer og andre biologiske tilstander. Grunnen til at man startet på dette prosjektet var ganske enkel: man trodde på en bestemt beskrivelse av virkeligheten. Forskningsresultatene fra prosjektet selv skulle imidlertid vise seg å torpedere denne måten å tenke om virkeligheten på. Kartleggingen viste blant annet at mennesket ikke har flere gener enn en rundmark. Forskjellen mellom to rundmark-arter som bare kan skilles fra hverandre av eksperter, er større enn forskjellen mellom mennesket og mus – genetisk sett. HUGO-prosjektet viste altså at det ikke er et prinsipielt samsvar mellom genetisk variasjon og karaktermessig (fenotypisk) variasjon, at det ikke er samsvar mellom antall gener og organismers kompleksitet og så videre. I de aller siste årene har det også dukket opp andre interessante forskningsresultater, delvis uavhengig av HUGO. Det har blant annet vist seg at et gen kan gi opphav til mer enn 38 000 forskjellige proteiner! Dette skyldes at kodingsaktiviteten avhenger av tid og rom, hvilket også vil si ytre miljø og organismens spesifikke utvikling. Det er også, i forsøk med bananfluer, vist at hvis en tar bort ”genet som koder for øyedannelse” (Eyeless-genet), så vil øyet riktignok bli borte, men komme tilbake igjen etter et visst antall generasjoner, uten at dette genet for øyedannelse selv har ”returnert”. Generelt vil altså en sterkt revidert forståelse av hva et gen er peke på at det i praksis er umulig å vite hva som ligger skjult ”inni” eller mellom genene av potensial. Det er ikke slik at et gen har en essens som gjør at vi med sikkerhet kan si at gen A koder egenskap X. Og spørsmålet er om man kan snakke om gener som diskrete enheter (”ting”) i det hele tatt, slik Watson og Crick tenkte seg. Hvis man ikke kan det, blir det åpenbart også problematisk å snakke om ”å sette inn et gen”.
Craig Venter, tidligere president for et amerikansk selskap som hadde investert svært mye i HUGO-prosjektet, ble sparket (fikk fallskjerm) da han lakonisk oppsummerte resultatet på følgende måte: Farmasøytiske og bioteknologiske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager ett protein, lager én medisin verdt en milliard dollar. Men det stemmer ikke.
Det skremmende er imidlertid at den samme Craig Venter noen år senere er i stand til å starte verdens største forskningslab innenfor fagfeltet syntetisk biologi. Her har man rykket tilbake til start. Det ligger i dette fagfeltets fundament å anta at biologiske prosesser kan deles opp i sine enkelte bestanddeler og settes sammen som legoklosser. Venter forsto at HUGO-prosjektets forventninger ikke lot seg realisere, men tydeligvis ikke hvorfor det var slik. Men han er bare en av mange som ikke er i stand til å forstå sin egen forskning. Etter at HUGO-prosjektet spilte fallitt, har så å si en hel forskningsverden feid sine egne resultater under teppet og så å si fortsatt i samme tralten. Særdeles få forskere i Norge og ellers i verden har for eksempel stilt spørsmål ved dagens genteknologi – som jo er basert på den natur-forståelsen som HUGO-prosjektet selv undergravde. For meg er dette helt uforståelig, og det gjør meg pessimistisk. Men kanskje det hjelper å forstå grunnene til at det er slik? Det er åpenbart at kompleksitet er et problem for enhver teknologisering av viten. I situasjoner hvor A fører til B hver gang under alle omstendigheter, så er det lett å se for seg at et slikt forhold kan manipuleres, teknologiseres og omgjøres til et produkt som kan selges på et marked. Hvis imidlertid årsakskjedene er komplekse, så må man se lengre etter ”innovasjon og patenter”.
Watson og Cricks modell var perfekt tilpasset samfunnets varelogikk og lar seg derfor ikke så lett avfeie med ny viten. Kapitalisme og forskning henger sammen – og det henger stadig nøyere sammen, ettersom enhver stat ser ut til å regne forskning som sitt viktigste middel for å overleve i et globalt konkurransemarked. Hvorfor tror du at universitetet slo seg sammen med høyskolen i denne byen her? Den fremste begrunnelsen var at man ville skape et mer slagkraftig enhet som kunne styrke næringslivet i nord. Men hva er problemet? Problemet er at forskeren også har en prominent rolle som samfunnets kilde til sannhet. Politikere og andre går til vitenskapen for å forsikre seg om at deres avgjørelser samstemmer med virkeligheten.
Dagens fremtid er for tiden en vitenskapsbasert fremtid, hvor teknologien skal overta for mange av de prosessene som naturen ”så skjødesløst” tilbyr oss i dag. Til hjelp har vi den gode, gamle genteknologien, vi har syntetisk biologi, vi har nanoteknologi, vi har nye generasjoner informasjonsteknologi og så videre. Men hvordan blir det å leve i denne fremtiden når vi baserer vår viten på et misforstått bilde av hvordan naturen egentlig fungerer? Hvordan skal vi kunne stole på at vitenskapen kan være en kilde til å skape en bedre verden når den stadig insisterer på en naturforsåelse som er tilpasset kapitalismens ekspansjonstvang snarere enn naturen selv.
